I gaar, omtrent klokka 22:50, dro jeg fra Tokyo til Narita med nattbuss. Nattbussen var helt greit, jeg sov greit nok, men selvsagt ankom vi omtrent halvannen time for tidlig, saa jeg maatte vente en stund som forrige gang jeg tok buss. Heldigvis hadde jeg boeker aa lese, og Asaki, ei venninne som har vaert paa utveksling i Norge, og faren hennes kom og hentet meg. Saa spiste vi frokost(makrell), foer vi tok en liten handletur.
Handleturen var rundt paa det lokale markedet. Vi skulle handle til kveldsmaten, som er en type nabe som er typisk for Akita. Vi handla litt fisk, groennsaker, ogsaa dro vi til en butikk som lagde og solgte hule riskakepinner.
Etter handlingen satte vi fra oss maten og bagasjen min hjemme hos Asaki. Saa dro vi mot kysten for aa besoeke museumet til et monster som h;rer til her i Akita som heter Namahage. Paa veien dit kjoerte vi langs kysten, og tok masse bilder. Faren til Asaki jobber i et forlag som gir ut boeker om Akita, og han liker ogsaa aa ta bilder.
Saa dro vi innom et lite akvarium og jeg laerte litt om en tradisjonell akita-fisk som heter hatahata. De hadde masse informasjon om den og viste oss hvordan de bek\frukter hatahatajentefiskegg ved aa skvise ut saeden til hatahataguttene.
I tillegg fikk jeg tatt paa namako!!!
Etter det dro vi til et lite tempel, foer vi dro til namahagestedet.
forts senere.,
Wednesday, December 30, 2009
Thursday, November 26, 2009
Tegnsspråkseventyr
Dette innlegget dekker hovedsakelig tre ting: en klubb på skolen, Utdanningsuniversitetet i Osaka og en koselig tegnspråkskafé som heter Raku.
Siden begynnelsen av september eller noe hvis jeg ikke husker helt feil, har vi i forbindelse med et fag som heter "kropp og kommunikasjon". Der lærer vi Osakavarianten av japansk tengnspråk(nihon shuwa), og hver time har vi et par ord og vi har leker og morer oss med å prøve å sette sammen setninger og sånt. Hovedlærerene våre er kropp- og kommunikasjonslæreren vår Steven, ei tunghørt dame som heter Junko. Noen ganger har vi hatt besøk av noen andre døve også, hovedsakelig ei jente som heter Shiori.
Jeg har valgt å skrive rapport istedenfor eksamen, siden jeg ikke er noe glad i å lese til prøver og sånt, noe som betyr at jeg slynges ut i tegnspråksverdenen av læreren min, og av egen interesse.
Det første eventyret var sammen med et par andre fra tegnspråkskurset. Vi skulle se et tegnsråksskuespill på kulturfestivalen til utdanningsuniversitetet i Osaka(Osaka kyouiku daigaku) sammen med Shiori fra tegnspråkskurset og en hørende venn av henne jeg ikke husker navnet til.
Siden begynnelsen av september eller noe hvis jeg ikke husker helt feil, har vi i forbindelse med et fag som heter "kropp og kommunikasjon". Der lærer vi Osakavarianten av japansk tengnspråk(nihon shuwa), og hver time har vi et par ord og vi har leker og morer oss med å prøve å sette sammen setninger og sånt. Hovedlærerene våre er kropp- og kommunikasjonslæreren vår Steven, ei tunghørt dame som heter Junko. Noen ganger har vi hatt besøk av noen andre døve også, hovedsakelig ei jente som heter Shiori.
Jeg har valgt å skrive rapport istedenfor eksamen, siden jeg ikke er noe glad i å lese til prøver og sånt, noe som betyr at jeg slynges ut i tegnspråksverdenen av læreren min, og av egen interesse.
Det første eventyret var sammen med et par andre fra tegnspråkskurset. Vi skulle se et tegnsråksskuespill på kulturfestivalen til utdanningsuniversitetet i Osaka(Osaka kyouiku daigaku) sammen med Shiori fra tegnspråkskurset og en hørende venn av henne jeg ikke husker navnet til.
(inngangen til festivalen)
(Det var et stykke å gå. Her er et oppmuntrende skilt: "litt til")
Japan har ikke veldig gode forhold for døve eller tunghørte. Det er veldig lite teksting på fjernsynet, og mange offentlige beskjeder blir kun gitt muntlig. Det finnes sikkert værre steder i verden, men det finnes også bedre. Å tilbringe en halv dag med tegnspråk, og med å være blant døve, er en spesiell opplevelse til å begynne med.
(Shiori til venstre, og en hørende fyr som kan tegnspråk som også var der på festivalen)
Da vi kom fram til festivalen, møtte vi noen andre døve, og vi fant ut at vi kom for seint til skuespillet, men vi fikk lov til å se det som opptak, så vi så det fra en liten prosjektor uten farger. Det ble litt langtrukkent etter hvert uheldigvis.
(En plakat med omtrent halvparten av det japanske tegnspråksalfabetet(de har én for hver hiragana))
Alt i alt var dagen veldig morsom, og vi lærte alle mye nytt tegnspråk.
Den andre tingen opplevde jeg i dag. Jeg avtalte forrige uke med Shiori å møtes på en døvekafe som læreren min hadde fortalt meg om. Vi møttes på Tanimachi stasjon, før vi gikk til kafeen Raku. Der var det mange døve, ihvertfall så det sånn ut, og bortsett fra litt snakking fra de som jobbet på kjøkkenet var det kun tegnspråk. Det var veldig morsomt å se noen flere som snakket tegnspråk. De fleste var eldre enn Shiori, som bare er noenogtjue. Jeg snakket litt med noen av de eldre, men det er litt vanskelig. Hvis en person er fra en annen del av landet, er noen tegn litt annerledes, Menn og kvinner bruker noen ganger forskjellige tegn, eldre mennesker bruker litt andre tegn, og mange tegner veldig fort. Når alt det kommer sammen er det nesten umulig å forstå.
En trist ting er at hvis jeg møter noen norske døve, så kommer de ikke til å skjønne tegnspråket mitt >.<
Den andre tingen opplevde jeg i dag. Jeg avtalte forrige uke med Shiori å møtes på en døvekafe som læreren min hadde fortalt meg om. Vi møttes på Tanimachi stasjon, før vi gikk til kafeen Raku. Der var det mange døve, ihvertfall så det sånn ut, og bortsett fra litt snakking fra de som jobbet på kjøkkenet var det kun tegnspråk. Det var veldig morsomt å se noen flere som snakket tegnspråk. De fleste var eldre enn Shiori, som bare er noenogtjue. Jeg snakket litt med noen av de eldre, men det er litt vanskelig. Hvis en person er fra en annen del av landet, er noen tegn litt annerledes, Menn og kvinner bruker noen ganger forskjellige tegn, eldre mennesker bruker litt andre tegn, og mange tegner veldig fort. Når alt det kommer sammen er det nesten umulig å forstå.
En trist ting er at hvis jeg møter noen norske døve, så kommer de ikke til å skjønne tegnspråket mitt >.<
Monday, November 16, 2009
Hurra og litt av hvert
Etter å ha ventet tre måneder på at lånekassa skulle få rævva i gir og gi meg skolepengene, får jeg antageligvis endelig mine sårt etterlengtede 27 000 NOK, som betyr at jeg kan kose meg littegrann de siste to månedene i Japan. Hurra!!
Jeg slenger med noen generelle bilder fra rundtomkring.
Dette bildet viser songpyeon, koreanske riskaker. På den koreanske høsttakkefesten Chuseok ville jeg lage dem, sånn som jeg har prøvd de tidligere åra også(uten å ha lyktes én eneste gang). Jeg kjøpte rismel til å lage riskaker av, burotpulver(hurra), kastanjer og gresskar. De grønne kakene er altså farget med burot, mens de gule er farget med gresskar. Helt naturlige farger. Inni dem putta vi kokt, most kastanje eller en blanding av sesamfrø og sirup. Jeg hadde ikke noen furunåler å dampe dem på men, det gikk greit, og de ble mer vellykket enn jeg noen gang har fått til før!
(Nam nam)
For en stund siden fikk jeg en pakke med masse godteri og litt mel og litt av hvert(takk mamma), og så fort jeg fikk den ville jeg se om jeg kunne bake brød. Vi har ikke noe ovn her, men vi har en liten ovnlignende brødristemaskin med to innstillinger: oppvarming(500 watt), og risting(1000 watt). Jeg bakte brød, eller rettere sagt litt fyldige rundtstykker, og satte dem i "ovnen" og håpet på detbeste, etter noen minutters spent venting så jeg at de hadde blitt litt brune, så jeg åpnet, snudde litt på dem, venta igjen, og tada! Grove rundstykker. Jeg spiste dem med brunost som også kom hjemmenifra.
(rundstykker!)
Her er noen bilder fra universitetet vårt, Kansai Gaikokugo Daigaku (Kansai fremmedspråksuniversitet), Nakamiya-kampus. Det er omtrent 10 000 folk her, de fleste er japanere(vi er omtrent 440 japanere, deriblant er halvparten fra de Forente Stater). Vi er fem fra Norge, elleve fra Sverige, men ingen dansker. Alle timene til utvekslingsstudentene foregår i bygningen for internasjonale studier, men jeg har japansk lingvistikk i "bygning 2".
(Sykkelparkeringsplassen! Selv om kvelden etter at det har blitt mørkt er det stappfult av sykler der)
(Bygningen for internasjonale studier)
(Sånn jeg har forstått det er dette hovedbygningen. Økonomiting og sånt ordnes her)
(Foran kantina)
(Inni kantina)
Kantina her er virkelig noe annet enn frederikke hjemme. De har en litt mer bestemt meny med små variasjoner, så kanskje ikke så mye forskjellig som frederikke på en måte, men maten smaker mye bedre, og man får større porsjoner. De har også masse billige kaker, og man kan kjøpe softis, nam nam.
Til slutt har jeg et bilde av internatet mitt der jeg bor, og et bilde fra Hirakata by, som er nærmeste bylignende sentrum.
("Seminarhus 3" sett fra siden)
(Den siden av Hirakata by som er nærmest oss. For å komme til "sentrum" må vi krysse en liten kunstig elv som dere ser såvidt)
Jeg slenger med noen generelle bilder fra rundtomkring.
Dette bildet viser songpyeon, koreanske riskaker. På den koreanske høsttakkefesten Chuseok ville jeg lage dem, sånn som jeg har prøvd de tidligere åra også(uten å ha lyktes én eneste gang). Jeg kjøpte rismel til å lage riskaker av, burotpulver(hurra), kastanjer og gresskar. De grønne kakene er altså farget med burot, mens de gule er farget med gresskar. Helt naturlige farger. Inni dem putta vi kokt, most kastanje eller en blanding av sesamfrø og sirup. Jeg hadde ikke noen furunåler å dampe dem på men, det gikk greit, og de ble mer vellykket enn jeg noen gang har fått til før!
(Nam nam)
For en stund siden fikk jeg en pakke med masse godteri og litt mel og litt av hvert(takk mamma), og så fort jeg fikk den ville jeg se om jeg kunne bake brød. Vi har ikke noe ovn her, men vi har en liten ovnlignende brødristemaskin med to innstillinger: oppvarming(500 watt), og risting(1000 watt). Jeg bakte brød, eller rettere sagt litt fyldige rundtstykker, og satte dem i "ovnen" og håpet på detbeste, etter noen minutters spent venting så jeg at de hadde blitt litt brune, så jeg åpnet, snudde litt på dem, venta igjen, og tada! Grove rundstykker. Jeg spiste dem med brunost som også kom hjemmenifra.
(rundstykker!)
Her er noen bilder fra universitetet vårt, Kansai Gaikokugo Daigaku (Kansai fremmedspråksuniversitet), Nakamiya-kampus. Det er omtrent 10 000 folk her, de fleste er japanere(vi er omtrent 440 japanere, deriblant er halvparten fra de Forente Stater). Vi er fem fra Norge, elleve fra Sverige, men ingen dansker. Alle timene til utvekslingsstudentene foregår i bygningen for internasjonale studier, men jeg har japansk lingvistikk i "bygning 2".
(Sykkelparkeringsplassen! Selv om kvelden etter at det har blitt mørkt er det stappfult av sykler der)
(Bygningen for internasjonale studier)
(Sånn jeg har forstått det er dette hovedbygningen. Økonomiting og sånt ordnes her)
(Foran kantina)
(Inni kantina)
Kantina her er virkelig noe annet enn frederikke hjemme. De har en litt mer bestemt meny med små variasjoner, så kanskje ikke så mye forskjellig som frederikke på en måte, men maten smaker mye bedre, og man får større porsjoner. De har også masse billige kaker, og man kan kjøpe softis, nam nam.
Til slutt har jeg et bilde av internatet mitt der jeg bor, og et bilde fra Hirakata by, som er nærmeste bylignende sentrum.
("Seminarhus 3" sett fra siden)
(Den siden av Hirakata by som er nærmest oss. For å komme til "sentrum" må vi krysse en liten kunstig elv som dere ser såvidt)
Sunday, November 8, 2009
Keramikk
Dette innlegget er dedikert til keramikktimene
På Kansai Gaidai kan vi ta kunsttimer. Man kan velge mellom maling(Sumi-e) eller keramikk(tougei). Jeg valgte keramikk, fordi jeg tenkte at det ville være vanskeligere å lære seg eller i det hele tatt få mulighet til å ta keramikk seinere, mens maling og pensler og til og med folk som kan lære bort maling er mye enklere å få tak i.
(Vi har på oss kjempefine klær, sånn at vi ikke skal bli skitne. Jeg føler kunstnerinspirasjonen sige inn med en gang jeg tar dem på )
De første timene lærte vi hvordan vi skulle kna leira, og jeg trodde jeg aldri skulle klare å få det til. Den skal snurre og se ut som en blomst eller noe, og et gjorde den ihvertfall ikke når jeg prøvde, for å si det sånn.
Etter hvert har vi lært mer og mer: lage enkle ting ved å kutte flate lag av leira, lage bare med henda, lage kopper, vaser, tallerkener osv. på hjulet, og så å glasere og male det vi ikke ødelegger underveis, før det brennes, og vi får de ferdige tingene våre. Resultatet varierer veldig. Leira må være sentrert hele tida, og går det litt feil så ender det ofte med at vi må kaste(resirkulere) leiretinga igjen.
()
Når leira er halvbrent kan vi male på mønstre eller forskjellige ting. Vi kan også ha på maling før vi brenner.
(Maling og sånt)
(Glasur som vi putter på leira. De fleste er hvite, røde eller svarte før vi tar dem på, men det blir mange forskjellige farger etter de er ferdigbrente)
Keramikk er åtte timer i uka er ganske mye, men samtidig har vi ikke lekser eller noe vi trenger å forberede, så det er ganske avslappende.
(En liten vase)
På Kansai Gaidai kan vi ta kunsttimer. Man kan velge mellom maling(Sumi-e) eller keramikk(tougei). Jeg valgte keramikk, fordi jeg tenkte at det ville være vanskeligere å lære seg eller i det hele tatt få mulighet til å ta keramikk seinere, mens maling og pensler og til og med folk som kan lære bort maling er mye enklere å få tak i.
(Vi har på oss kjempefine klær, sånn at vi ikke skal bli skitne. Jeg føler kunstnerinspirasjonen sige inn med en gang jeg tar dem på )
De første timene lærte vi hvordan vi skulle kna leira, og jeg trodde jeg aldri skulle klare å få det til. Den skal snurre og se ut som en blomst eller noe, og et gjorde den ihvertfall ikke når jeg prøvde, for å si det sånn.
Etter hvert har vi lært mer og mer: lage enkle ting ved å kutte flate lag av leira, lage bare med henda, lage kopper, vaser, tallerkener osv. på hjulet, og så å glasere og male det vi ikke ødelegger underveis, før det brennes, og vi får de ferdige tingene våre. Resultatet varierer veldig. Leira må være sentrert hele tida, og går det litt feil så ender det ofte med at vi må kaste(resirkulere) leiretinga igjen.
()
Når leira er halvbrent kan vi male på mønstre eller forskjellige ting. Vi kan også ha på maling før vi brenner.
(Maling og sånt)
(Glasur som vi putter på leira. De fleste er hvite, røde eller svarte før vi tar dem på, men det blir mange forskjellige farger etter de er ferdigbrente)
Keramikk er åtte timer i uka er ganske mye, men samtidig har vi ikke lekser eller noe vi trenger å forberede, så det er ganske avslappende.
(En liten vase)
Nagao
I går bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg dra til Nagoya, et sted med en stasjon, en lite stykke fra Hirakata. Jeg skulle sykle forbi en stor park som heter Yamadaike-kouen, også følge veien videre.
Så tidligere i dag skrev jeg ut et kart fra dataen, lagde makizushi til formiddagsmat og tok med ei flaske med vann, men så fort jeg hadde kommet til parken fant jeg ut at jeg ikke gadd å se på kartet, og begynte å ta tilfeldige veier. Målet mitt var å komme så høyt opp, og så langt inn i skogen som mulig.
Det er egentlig ikke så mye å fortelle, bortsett fra at jeg syklet og syklet, og til slutt kom jeg faktisk fram til et område rundt Nagao. Jeg fant også en annen del av Kansai Gaidai, og et shintotempel, og masse fin utsikt og mange fine jorder.
På veien tilbake kjøpte jeg noen små kakiplummer av ei gammel dame som sa jeg måtte skrelle dem og henge dem opp til tørk i omtrent ti dager. De kosta bare hundre yen, så om det ikke går helt bra så får det så være. Så dro jeg innom to andre butikker jeg ikke hadde vært på før, og fikk kjøpt meg blåbærsyltetøy og noe hel hvete, og former til å lage morsomme figurer av omeletter og gulrøtter og sånt.
Sånn generelt, så har jeg blitt avhengig av Farmville, så hvis du spiller det blir jeg glad om vi blir naboer :D Været er fortsatt varmt, og leksene går så som så.
Så tidligere i dag skrev jeg ut et kart fra dataen, lagde makizushi til formiddagsmat og tok med ei flaske med vann, men så fort jeg hadde kommet til parken fant jeg ut at jeg ikke gadd å se på kartet, og begynte å ta tilfeldige veier. Målet mitt var å komme så høyt opp, og så langt inn i skogen som mulig.
Det er egentlig ikke så mye å fortelle, bortsett fra at jeg syklet og syklet, og til slutt kom jeg faktisk fram til et område rundt Nagao. Jeg fant også en annen del av Kansai Gaidai, og et shintotempel, og masse fin utsikt og mange fine jorder.
På veien tilbake kjøpte jeg noen små kakiplummer av ei gammel dame som sa jeg måtte skrelle dem og henge dem opp til tørk i omtrent ti dager. De kosta bare hundre yen, så om det ikke går helt bra så får det så være. Så dro jeg innom to andre butikker jeg ikke hadde vært på før, og fikk kjøpt meg blåbærsyltetøy og noe hel hvete, og former til å lage morsomme figurer av omeletter og gulrøtter og sånt.
Sånn generelt, så har jeg blitt avhengig av Farmville, så hvis du spiller det blir jeg glad om vi blir naboer :D Været er fortsatt varmt, og leksene går så som så.
Tuesday, October 20, 2009
Hjemme hos Maiko++
På søndag dro jeg til Kourien for å besøke Maiko og familien hennes. Jeg spurte Maiko om jeg kunne sykle til Kourien, for hun hadde sagt at det ikke var så langt unna Hirakata, så jeg gikk på google-kartet, og tenkte "det er jo ikke så langt unna elva, jeg bare følger den og tar til høyre". Min fantastisk velutviklede stedssans brakte meg etter mye styr nedover elvebredden, etter å ha svinget innom hirakata sentrum. Så syklet jeg nedover, nedover, nedover, til jeg følte for å svinge inn. På den tiden begynte klokka å bli halv to, som egentlig var da jeg skulle møte Maiko, og jeg ble frustrert og følte meg som om jeg hadde gått meg bort. Etter å ha snakket med en gammel mann fant jeg endelig fram heldigvis.
Maiko og familien hennes(mor, far, søster, og hunden Hime(prinsesse)), bor i en blokkleilighet et lite stykke unna Kourien sentrum. De sier den er liten, men jeg syntes den var ganske stor. Bare mora og søstra til Maiko var hjemme da jeg kom på besøk, og jeg fikk karri, og så begynte vi å lage takoyaki.
(Mora og søstera til Maiko)
(Maiko og søstera som gjør klar takoyakistekemaskinen)
(Takoyakifyllet)
Etter takoyakien snakket vi litt om ditt og datt, og jeg nevnte at jeg hadde lyst på en kakigoorimaskin, og da spurte de om jeg ville spise kakigoori, noe jeg ville. Så de tok fram en kakigoorimaskin og jeg fikk skrape is og putte på melonsirup, kondensert melk og søte, røde bønner. Sugoi~
(Kakigoooooooori)
Etter maten gikk Maiko, moren hennes, Hime og jeg til en bambusskog, og litt rundt i nabolaget. Det er mange blomster som lukter godt rundt omkring over alt, og de lærte meg noen av navnene på dem, men jeg har glemt hva de heter nå -.-
(Bambusskogen~)
Så plukket vi en rar frukt fra gjennom et gjerde. Den heter karin, og er visstnok ikke spiselig, men kan brukes som luftfrisker, og som alkoholsmaksgiver.
(De har en liten dam i nabolaget)
Etter turen gikk vi tilbake og spiste sjokolade- og karamellis. Nam. Så måtte jeg fare, for det hadde blitt litt litt seint og samvittigheten min sa til meg at jeg burde gjøre lekser. Så Maiko var snill og fulgte meg helt til Hirakata, og på den måten viste hun meg at det finnes en fullstendig rett og kjempeenkel vei fra Hirakata til Kourien.
I dag, som er tirsdag, klarte jeg det utroligeste. I keramikktimen skulle jeg lage noe på hjulet, og høre på musikk på ipådden, som som regel pleier å gå helt fint, men neida, denne gangen skulle selvsagt høretelefonene vikle seg inn i den snurrende leira, så hele greia ente opp i en leirete snurreklump. Heldigvis overlevde de greit nok(lyden er litt rar), og ipådden merka ikke så mye av det egentlig.
Ukas ord: Karin(かりん、花梨)-pseudocydonia. "Asiatisk kvede".
Saturday, October 17, 2009
Japansk heim og skogstur i Nara
Jeg vet jeg er forferdelig treg til å oppdatere bloggen, og igjen blir det et litt forsinket innlegg. Jeg skal prøve å skjerpe meg, men det er ikke så lett >.<
I sølvuka, en langhelg som var for noen uker siden, var jeg invitert hjem til en japansk fyr som heter Masato, som jeg møtte i parken utafor seminarhusene. Han sa det var siden jeg ikke fikk sånn hjemmebesøksfamilie som mange av de andre folka her har fått, så skulle jeg få lov til å komme. Vi avtalte at jeg skulle være der fra lørdag til mandag. Masato bor omtrent halvannen time fra meg, og må ta litt forskjellig tog og buss for å komme fram. Foreldra hans var snille og kom og henta oss på den siste togstasjonen så vi slapp og ta buss. Da vi kom fra satte foreldra i gang å lage mat. Det viste seg at de gjorde klart til temakizushi, en type sushi der man pakker ris, fisk og andre ting inn i et flak sjøgresspapir som man ruller sammen som et kremmerhus.
(Temakizushi-ting)
Det var veldig godt. Den første kjegla jeg lagde kunne like gjerne vært en ødelagt onigiri, men etter hvert fikk jeg teken på det og familien sluttet å le av meg, hehe. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg tenker på at de lager så fin (og dyr!) mat, når vi hjemme har det mer som "spiser vi spaghetti den dagen så får du spaghetti", selv om det kanskje var litt andre omstendigheter.
(Masato og faren)
I familien Naka er det Masato, Mora, Faren, to søstre, en bror, to katter, en hund og et par fisker. Huset var en del av flere rekkehus, og hadde en knøtthage foran og på venstre side, bestående mest av potteplanter, som så mange andre hus her. Huset var litt større enn jeg hadde trodd, og de hadde til og med et stort, dobbeltromlignende rom som det ikke så ut som det var så mange andre enn kattene som brukte(veggen var skrapt opp), pluss at de hadde et alter i den ene enden av rommet. Jeg fikk sove i den andre enden.
Ellers skjedde det ikke så mye, bortsett fra at vi så en rar, japanskdøbba kinesisk film.
Dagen etter bar det til bestemora til Masato(på morssida). Hun bor i et hus sammen med onklen og tanta til Masato på bondelandet i Nara.
Masato, Mora, og éi av søstrene og meg dro med bil til Nara. På veien kjøpte vi litt forskjellig mat, som vi spiste da vi kom fram. Jeg hadde kjøpt onigiri som var pakket inn i plast. Onigirien, hvis IQ-sperre kombinert med min kinderegghjerne, viste seg å være uåpnbar. Man trengte selvsagt bare trekke i en plastsnor på midten....
(Kulturpunkt til familie og kjente som ikke er kjente med onigirier: ordet betyr "neve", og er en ofte trekantet bolle av sammenklemt ris med enten farge eller smak, og ofte fyll.)
(Fra høyre til venstre: Mora til Masato, bestemora, meg, Masato)
Etter maten gikk vi alle sammen opp i skogen, og jeg fikk se mange morsomme ting. De hadde et lite skur med grill, og rundt omkring stod det masse rare vedstabler som jeg fant ut er shiitakesoppdyrkekubber. De er visstnok mest aktive om våren og høsten, så det ble ikke noe shiitakebeskuing på meg :(
(De ubefruktede shiitakekubbene)
(Kulturpunkt: shiitake(shii(?)+take(sopp), er en sopp med en ganske sterm aroma som brukes til å lage kraft, steke som grønnsak eller i mat som t.d sushi. I norge får man kjøpt dem frosne og tørka, og en sjelden gang også ferske)
Vi fikk allikevel kost oss med naturens gaver. Vi spiste blåbær og svartbær(?) fra buskene rundt huset, og så gikk vi til et stort kastanjetre og plukket kastanjer, yay^^ Jeg fikk også prøvd en akebi, en frukt som åpner seg når den blir moden og man kan spise innmaten som ligner litt på en søt, hvit versjon av det som er inni en pasjonsfrukt.
(Ekte kastanje, i motsetning til de ikke fullt så sunne hestekastanjene våre)
(Akebifrukt)
På toppen besøkte vi et lite tempellignende bygg. Så gikk vi ned igjen.
(En teåker)
(Sånn så det ut rundt omkring. Nesten som hjemme, hehe)
(Vi kunne plukke sharon rett fra trærne!)
Litt senere kom onklen og tanta til Masato hjem, og onklen viste meg litt rundt i boden sin, der han hadde masse gamle morsomme ting.
Da vi dro hjem hadde Masato bestemt at jeg hadde for langt hår. Han bestilte time for meg, og vi dro og klipte meg. Det skjedde veldig fort og japanere klipper håret litt rart, så det ble litt tynt til å begynne med, og jeg så skrå lugg men skrå ble den ikke, men det ser greit ut nå, så det var vel like greit.
Dagen etter skulle vi til Hirakata fornøyelsespark sammen med noen andre felles venner. Til frokost fikk litt forskjellig, og jeg prøvde nattou for andre gang.
NATTOU er soyabønner som går gjennom en gjæringsprosess, og ender opp som slimete, brune bønner med et pelsete lag av hvit mugg på seg, som ofte blandes med litt soyasaus og sennep for å lage en kjempeslimete klump som man så kan spise som man vil. Overraskende nok syntes jeg ikke det smakte så ille, og etter den dagen har jeg spist nattou til frokost nesten hver dag.
(Nnnn..nattou!)
Så dro vil parken sammen med Katy, Daehwi(Katys koreanske kjæreste), Tim(som jeg delte rom med i fem timer første dagen), Anna(Katys romvenninne) og noen flere.
(En av tingene vi kjørte. Den gikk veldig høyt)
Ukas ord: Inaka(いなか、田舎)(bondelandet)
I sølvuka, en langhelg som var for noen uker siden, var jeg invitert hjem til en japansk fyr som heter Masato, som jeg møtte i parken utafor seminarhusene. Han sa det var siden jeg ikke fikk sånn hjemmebesøksfamilie som mange av de andre folka her har fått, så skulle jeg få lov til å komme. Vi avtalte at jeg skulle være der fra lørdag til mandag. Masato bor omtrent halvannen time fra meg, og må ta litt forskjellig tog og buss for å komme fram. Foreldra hans var snille og kom og henta oss på den siste togstasjonen så vi slapp og ta buss. Da vi kom fra satte foreldra i gang å lage mat. Det viste seg at de gjorde klart til temakizushi, en type sushi der man pakker ris, fisk og andre ting inn i et flak sjøgresspapir som man ruller sammen som et kremmerhus.
(Temakizushi-ting)
Det var veldig godt. Den første kjegla jeg lagde kunne like gjerne vært en ødelagt onigiri, men etter hvert fikk jeg teken på det og familien sluttet å le av meg, hehe. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg tenker på at de lager så fin (og dyr!) mat, når vi hjemme har det mer som "spiser vi spaghetti den dagen så får du spaghetti", selv om det kanskje var litt andre omstendigheter.
(Masato og faren)
I familien Naka er det Masato, Mora, Faren, to søstre, en bror, to katter, en hund og et par fisker. Huset var en del av flere rekkehus, og hadde en knøtthage foran og på venstre side, bestående mest av potteplanter, som så mange andre hus her. Huset var litt større enn jeg hadde trodd, og de hadde til og med et stort, dobbeltromlignende rom som det ikke så ut som det var så mange andre enn kattene som brukte(veggen var skrapt opp), pluss at de hadde et alter i den ene enden av rommet. Jeg fikk sove i den andre enden.
Ellers skjedde det ikke så mye, bortsett fra at vi så en rar, japanskdøbba kinesisk film.
Dagen etter bar det til bestemora til Masato(på morssida). Hun bor i et hus sammen med onklen og tanta til Masato på bondelandet i Nara.
Masato, Mora, og éi av søstrene og meg dro med bil til Nara. På veien kjøpte vi litt forskjellig mat, som vi spiste da vi kom fram. Jeg hadde kjøpt onigiri som var pakket inn i plast. Onigirien, hvis IQ-sperre kombinert med min kinderegghjerne, viste seg å være uåpnbar. Man trengte selvsagt bare trekke i en plastsnor på midten....
(Kulturpunkt til familie og kjente som ikke er kjente med onigirier: ordet betyr "neve", og er en ofte trekantet bolle av sammenklemt ris med enten farge eller smak, og ofte fyll.)
(Fra høyre til venstre: Mora til Masato, bestemora, meg, Masato)
Etter maten gikk vi alle sammen opp i skogen, og jeg fikk se mange morsomme ting. De hadde et lite skur med grill, og rundt omkring stod det masse rare vedstabler som jeg fant ut er shiitakesoppdyrkekubber. De er visstnok mest aktive om våren og høsten, så det ble ikke noe shiitakebeskuing på meg :(
(De ubefruktede shiitakekubbene)
(Kulturpunkt: shiitake(shii(?)+take(sopp), er en sopp med en ganske sterm aroma som brukes til å lage kraft, steke som grønnsak eller i mat som t.d sushi. I norge får man kjøpt dem frosne og tørka, og en sjelden gang også ferske)
Vi fikk allikevel kost oss med naturens gaver. Vi spiste blåbær og svartbær(?) fra buskene rundt huset, og så gikk vi til et stort kastanjetre og plukket kastanjer, yay^^ Jeg fikk også prøvd en akebi, en frukt som åpner seg når den blir moden og man kan spise innmaten som ligner litt på en søt, hvit versjon av det som er inni en pasjonsfrukt.
(Ekte kastanje, i motsetning til de ikke fullt så sunne hestekastanjene våre)
(Akebifrukt)
På toppen besøkte vi et lite tempellignende bygg. Så gikk vi ned igjen.
(En teåker)
(Sånn så det ut rundt omkring. Nesten som hjemme, hehe)
(Vi kunne plukke sharon rett fra trærne!)
Litt senere kom onklen og tanta til Masato hjem, og onklen viste meg litt rundt i boden sin, der han hadde masse gamle morsomme ting.
Da vi dro hjem hadde Masato bestemt at jeg hadde for langt hår. Han bestilte time for meg, og vi dro og klipte meg. Det skjedde veldig fort og japanere klipper håret litt rart, så det ble litt tynt til å begynne med, og jeg så skrå lugg men skrå ble den ikke, men det ser greit ut nå, så det var vel like greit.
Dagen etter skulle vi til Hirakata fornøyelsespark sammen med noen andre felles venner. Til frokost fikk litt forskjellig, og jeg prøvde nattou for andre gang.
NATTOU er soyabønner som går gjennom en gjæringsprosess, og ender opp som slimete, brune bønner med et pelsete lag av hvit mugg på seg, som ofte blandes med litt soyasaus og sennep for å lage en kjempeslimete klump som man så kan spise som man vil. Overraskende nok syntes jeg ikke det smakte så ille, og etter den dagen har jeg spist nattou til frokost nesten hver dag.
(Nnnn..nattou!)
Så dro vil parken sammen med Katy, Daehwi(Katys koreanske kjæreste), Tim(som jeg delte rom med i fem timer første dagen), Anna(Katys romvenninne) og noen flere.
(En av tingene vi kjørte. Den gikk veldig høyt)
Ukas ord: Inaka(いなか、田舎)(bondelandet)
Monday, September 21, 2009
Jeg vil gi deg en utfordring
Den første uka var ganske grei egentlig. Den så sånn ut:
mandag: Bli kjent med språklabben
Kjedelige greier. Jeg ville bare bli ferdig.
Tirsdag: Nivåplasseringsprøve
Denne var litt skummel. Lytteprøva gikk skikkelig dårlig, for det gikk så fort, og man fikk bare høre ting en gang, og så var det så lett å glemme den ene svarmuligheten før den andre kom, så blah...>.<
(Endeleg hev me fjernsime)
Onsdag: Generelt møte og sikkerhetsmøte
Det første møtet var et generelt møte om forskjellige rare tig som kan skje og om hva vi bør gjøre og ikke. Etter det var det et møte om sikkerhet og STD, som hverken jeg eller Karoline ante hva stod for, så vi gikk til møtet. Jeg trodde de kom til å snakke masse om svineinfluensa og sånt, men neida! STD er den engelske fortkortelsen for "seksuelt overførbare sykdommer", så fikk lære at hele Kansai Gaidai var et sexnettverk og så spilte de kondomsangen. Det var litt rart.
Etterpå kjøpte jeg og Karoline sykler, og så sykla jeg til Hirakata sentrum og møtte Maiko som var på utveksling til Norge. Hun bor bare ti minutter unna Hirakata, og forhåpentligvis kan jeg møte henne mange ganger. Maiko skal skrive fagoppgave om en fiskemetode i Kyoto der man bruker fugler til å fiske. Fuglene svelger fiskene, og så klemmer fiskerene magene deres så de kaster opp fisken igjen. Hadde jeg husket hva det het så hadde det vært ukas ord, haha.
(Maiko og meg)
Torsdag: Åpningsseremoni
På torsdag var den ordentlige åpningsseremonien. Vi kledde oss litt fint og ante fred og ingen fare, men i skoleskuffen min lå det en lapp, der det stod noe sånt som:
"Møt Professor XX for intervju snarest"
Som betyr at de mener man kanskje kan kvalifisere seg for de høyere nivåene. Kontoret sa jeg skulle ta intervjuet etter seremonien, og det gjorde jeg. Jeg møtte professoren, som var veldig hyggelig. Vi kom fram til at hadde jeg skullet være i Japan ett år, ville han putta meg i nivå 5, men siden det bare var ett semester, så ville han "gi meg en utfordring". Sånn havna jeg i nivå 6 på både skriftlig og muntlig, som er det nest høyeste nivået(7 er høyest) >.<
Fredag: Kyoto
På fredag dro vi til Kyoto. Jeg og Karoline ble satt sammen med to tilfeldige Japanere, som viste seg å være veldig hyggelige: Yuki og Shiori. De ville ha oss med i sangklubben deres. Jeg sa bestemt nei, men jeg lurer på om de klarte å få med Karoline på et åpningsmøte eller noe noen dager senere. I Kyoto så vi noen forskjellige templer og sånt, det var gøy. Så spiste vi en dessert med forskjellige riskaker, bønner og kastanjer og litt forskjellig. Nam nam.
(En torii-port i et av tempelstedene)
(En tunell formet av masse papirlapper som er klistret over hverandre. Man skriver ønsker på lappene og klistrer dem på)
(Karoline og meg foran inngangen til et lite tempel)
Om kvelden dro jeg ut til parken som er like ved siden av her for å drikke litt sammen med andre folk. Fem minutter før portene stengte til seminarhusene hørte jeg koreansk! Plutselig var det masse koreanere der, men jeg rakk bare si hei før alle måtte løpe O.o
Ukas ord: 地獄 jigoku. (Helvete)
mandag: Bli kjent med språklabben
Kjedelige greier. Jeg ville bare bli ferdig.
Tirsdag: Nivåplasseringsprøve
Denne var litt skummel. Lytteprøva gikk skikkelig dårlig, for det gikk så fort, og man fikk bare høre ting en gang, og så var det så lett å glemme den ene svarmuligheten før den andre kom, så blah...>.<
(Endeleg hev me fjernsime)
Onsdag: Generelt møte og sikkerhetsmøte
Det første møtet var et generelt møte om forskjellige rare tig som kan skje og om hva vi bør gjøre og ikke. Etter det var det et møte om sikkerhet og STD, som hverken jeg eller Karoline ante hva stod for, så vi gikk til møtet. Jeg trodde de kom til å snakke masse om svineinfluensa og sånt, men neida! STD er den engelske fortkortelsen for "seksuelt overførbare sykdommer", så fikk lære at hele Kansai Gaidai var et sexnettverk og så spilte de kondomsangen. Det var litt rart.
Etterpå kjøpte jeg og Karoline sykler, og så sykla jeg til Hirakata sentrum og møtte Maiko som var på utveksling til Norge. Hun bor bare ti minutter unna Hirakata, og forhåpentligvis kan jeg møte henne mange ganger. Maiko skal skrive fagoppgave om en fiskemetode i Kyoto der man bruker fugler til å fiske. Fuglene svelger fiskene, og så klemmer fiskerene magene deres så de kaster opp fisken igjen. Hadde jeg husket hva det het så hadde det vært ukas ord, haha.
(Maiko og meg)
Torsdag: Åpningsseremoni
På torsdag var den ordentlige åpningsseremonien. Vi kledde oss litt fint og ante fred og ingen fare, men i skoleskuffen min lå det en lapp, der det stod noe sånt som:
"Møt Professor XX for intervju snarest"
Som betyr at de mener man kanskje kan kvalifisere seg for de høyere nivåene. Kontoret sa jeg skulle ta intervjuet etter seremonien, og det gjorde jeg. Jeg møtte professoren, som var veldig hyggelig. Vi kom fram til at hadde jeg skullet være i Japan ett år, ville han putta meg i nivå 5, men siden det bare var ett semester, så ville han "gi meg en utfordring". Sånn havna jeg i nivå 6 på både skriftlig og muntlig, som er det nest høyeste nivået(7 er høyest) >.<
Fredag: Kyoto
På fredag dro vi til Kyoto. Jeg og Karoline ble satt sammen med to tilfeldige Japanere, som viste seg å være veldig hyggelige: Yuki og Shiori. De ville ha oss med i sangklubben deres. Jeg sa bestemt nei, men jeg lurer på om de klarte å få med Karoline på et åpningsmøte eller noe noen dager senere. I Kyoto så vi noen forskjellige templer og sånt, det var gøy. Så spiste vi en dessert med forskjellige riskaker, bønner og kastanjer og litt forskjellig. Nam nam.
(En torii-port i et av tempelstedene)
(En tunell formet av masse papirlapper som er klistret over hverandre. Man skriver ønsker på lappene og klistrer dem på)
(Karoline og meg foran inngangen til et lite tempel)
Om kvelden dro jeg ut til parken som er like ved siden av her for å drikke litt sammen med andre folk. Fem minutter før portene stengte til seminarhusene hørte jeg koreansk! Plutselig var det masse koreanere der, men jeg rakk bare si hei før alle måtte løpe O.o
Ukas ord: 地獄 jigoku. (Helvete)
Skandinavia gjenforent
Dagen etter at jeg kom fram til seminarhusene var litt ensom i begynnelsen. Vi bor seks stykker i enheten vår her, og jeg kjente ikke folk så godt ennå. Jeg visste ikke hvordan det var med Eirik eller Neth, og jeg ventet sårt på at Karoline skulle komme fram dagen etter. Overraskende nok bor det en svenske som heter Simon i samme enhet. Den første uka spiste han havregrøt til frokost hver dag. Han har også knekkebrød. Veldig trivelig kar, og vi snakker mye sammen og diskuterer kulturforskjeller og -likheter mellom dette rare landet i øst og den skandinaviske halvøy. Fra tid til annen kommer de forente statene også med i bildet.
Det er fem nordmenn og elleve svensker på Kansai Gaidai. Den femte nordmannen(eg. kvinna) er Vibeke, en av sempaiene våre på UiO, yohoo.
Da Karoline kom ble jeg veldig glad. Det er rart hvordan man kan bo alene i en leilighet i Oslo uten å føle seg borte fra familie eller noe som helst, men så fort man er et par hundre kilometer unna eller noe, så føler man for å snakke norsk så fort som mulig. Jeg har det ihvertfall litt sånn.
De første dagene ble vi også litt kjent med de koselige RA-ene våre, som er tre japanere som har frivillig latt seg bo sammen med oss og samtidig hjelpe Okaasan(mor) og Otousan(far), som eier stedet, med å passe på at vi ikke har ulovlig besøk eller sånne ting. De er Yurie, ei kjempekoselig jente som kan noen norske setninger og som liker mat. Hiroshi, en hyggelig og hjelpsom fyr som jeg i går fant ut også lærer seg koreansk, og Akane, som jeg har laget mat med men som jeg ikke kjenner så godt, også veldig hyggelig.
(Nabolaget vårt)
Det finnes også noen andre japanere her som er romkamerater med noen av utvekslingsstudenten. Karoline er så heldig å ha fått både besøksfamilie og en japansk romkamerat. Jeg misunner henne.
Dagen Karoline kom var også dagen da skoleforberedelsene begynte. Vi var på språklabben. Blah, jeg liker den ikke.
Dagens ord: スカンディナヴィア半島. Sukandinavia-hantou(Den Skandinaviske halvøy).
Det er fem nordmenn og elleve svensker på Kansai Gaidai. Den femte nordmannen(eg. kvinna) er Vibeke, en av sempaiene våre på UiO, yohoo.
Da Karoline kom ble jeg veldig glad. Det er rart hvordan man kan bo alene i en leilighet i Oslo uten å føle seg borte fra familie eller noe som helst, men så fort man er et par hundre kilometer unna eller noe, så føler man for å snakke norsk så fort som mulig. Jeg har det ihvertfall litt sånn.
De første dagene ble vi også litt kjent med de koselige RA-ene våre, som er tre japanere som har frivillig latt seg bo sammen med oss og samtidig hjelpe Okaasan(mor) og Otousan(far), som eier stedet, med å passe på at vi ikke har ulovlig besøk eller sånne ting. De er Yurie, ei kjempekoselig jente som kan noen norske setninger og som liker mat. Hiroshi, en hyggelig og hjelpsom fyr som jeg i går fant ut også lærer seg koreansk, og Akane, som jeg har laget mat med men som jeg ikke kjenner så godt, også veldig hyggelig.
(Nabolaget vårt)
Det finnes også noen andre japanere her som er romkamerater med noen av utvekslingsstudenten. Karoline er så heldig å ha fått både besøksfamilie og en japansk romkamerat. Jeg misunner henne.
Dagen Karoline kom var også dagen da skoleforberedelsene begynte. Vi var på språklabben. Blah, jeg liker den ikke.
Dagens ord: スカンディナヴィア半島. Sukandinavia-hantou(Den Skandinaviske halvøy).
Et siste tilbakeblikk på Korea
Jeg vet at jeg har vært forferdelig treg til å oppdatere bloggen i det siste, men i dag er det ferie så jeg tengte jeg skulle prøve å oppdatere litt. Jeg kommer ikke til å stappe alt i én blogg, så dette innlegget blir om de siste dagene i Korea og reisen til Japan og de første dagene.
Etter å ha vært i Seoul i omtrent ti dager, var det endelig tid for å reise til Pusan. Det hadde skjedd mye mer i Seoul enn det jeg har skrevet så langt, og jeg har det egentlig skrevet ned, men jeg orker ikke å laste det opp nå, så jaja. Kort fortalt så jeg noen av de gamle lærerene fra koreanskskolen Yena og Minha, spiste levende blekksprut og klatret i "fjellet".(Det kan hende jeg legger inn et innlegg senere for de som har lyst til å lese.)
(Jeg lagde pletter og brunost til familien. Her er Jaehoo og søstra hans)
(Piknik på en av kollene rundt Seoul. Jeg husker ikke hva den het i farta. Alle drakk selvsagt risvin og spiste kimchi+++)
(Minha og Yena, to gamle lærere(egentlig ikke mine lærere) fra koreanskskolen. Jeg er glad jeg fikk møte dem, men det var synd det var mange andre jeg ikke fikk møtt.)
Morgenen da vi skulle ta toget til Pusan trodde vi vi hadde god tid, og dro godt før toget skulle dra, men etterhvert som vi nærmet oss togstasjonen merket vi at vi begynte å få dårlig tid, og vi endte opp med å måtte løpe fra plattform til plattform med den fantastiske kofferten min som selvsagt var stappfull av bøker og sikkert veide førti kilo. Etter mye hektisk løping og svetting kom vi oss på toget tredve sekunder før det begynte å kjøre O.o
I Pusan fant vi stedet vi skulle bo, et slags motell for masse utlendinger drevet av en koreansk fyr. De hadde senger og greier, yay. De hadde også et kjøkken der, så jeg var fast bestemt på at maten den skulle lages heime og ikke ute. Den første kvelden suste vi litt rundt, før vi kjøpte litt av hvert og lagde hjemmelagd samgyeopsal(se bildet).
(Hjemmelaget samgyeopsal. Ikke helt det samme som når man får det på restaurant, men det var godt allikevel!)
Dagen etter tok vi en båttur rundt kysten ved Pusan, og vandret litt rangs Haeundae-stranda, som vi seinere kom til å komme tilbake til. Så dro vi hjem, gjorde oss klare for å dra tilbake til stranda, og var der en stund. vannet var uhorvelig salt og jeg angret veldig på at jeg ikke tok med meg svømmebrillene hjemmefra som jeg sikkert uansett hadde fjerna da jeg hadde fem kilo overvekt på Gardermoen -.-
Etter å ha spist litt på stranda og blitt godt stekt, gikk vi litt rundt i Pusan, blandt annet i en liten Kinaby, som bestod av et par gater som egentlig hadde flere amerikanske ting enn kinesiske, og jeg syntes den hadde et litt horete og løsluppent preg over seg.
Til kvelds spiste vi tynne fylte kinesiske boller(Gyouza/Jiaozi), nam nam.
Dagen etter var det tid for å reise. Vi møtte tilfeldigvis ei taiwanesisk jente som også skulle ta båten til Japan, men hu skulle ikke til Osaka, men et annet sted. Vi fulgte med henne til ferjemottagelsesbygningen. Da vi kom til bilettsalgsluka fikk jeg derimot noen problemer:
1. De snakket selvsagt ikke engelsk, lik de fleste andre ansatte i Korea.
2. Jeg hadde selvsagt ikke tatt med meg UiO-studentbeviset mitt, som jeg trengte.
3. Hvis det er noe som irriterer meg mest, så er det ansatte som ikke kan godta ting som står svart på hvitt selv om det ikke er akkurat det de vil ha.
Jeg endte altså opp med å krangle på engelsk/japansk/koreansk+oversetting fra Jaehoo for å få dem til å godta de ørten bevisene jeg hadde for at jeg gikk på Kansai Gaidai. De gav seg til slutt, og jeg fikk ta den billige turen jeg ville ha. Omtrent 500 kroner fra Korea til Japan. Jeg trodde de skulle veie bagasjen min og kreve mer penger for den sinnsyke overvekta mi, men neida, det gjorde de ikke.
Båten var morsom ihvertfall. Maten var god, det var en type underholdning i form av en tryllekunstner og ei dame som sang litt forskjellige koreanske sanger(og en japansk en).
(Her forlater jeg Korea. Ha det!!)
Jeg sov masse på båten. Det var tross alt 20 timer. Jeg kjøpte også mer sprit(risvin), og litt andre ting. Mot slutten endte jeg opp med å snakke med to gamle japanske menn og ei dame. Den ene mannen mumla så mye at det var umulig å skjønne hva han sa. Jeg tror vi snakka om fisk og Osaka og sånt, gså skulle de prøve å hjelpe meg med å finne et billig sted å bo.
Bo og omvisning viste seg overraskende nok å gå bra. Da jeg gikk på båten i Korea møtte jeg en Japansk språkvitstudent(hurra), og da vi gikk av båten sa han at han kunne vise meg litt rundt, for han skulle ikke hjem til Kobe før dagen etter(han hadde vært ett år i Australia). Så vi låste inn bagasjen vår i et skap på Namba-stasjon og dro til Nipponbashi. jeg kalrte dessverre å miste den koselige mappa mi med alle skolepapirene etc. på toppen av skapet på Namba stasjon >.< fin introduksjon til Japan, du.
Etter å ha sett litt ruundt i noen av handlegatene i Osaka, dro vi til et sted som het Spa World, et fantastisk 24-tikroppsvelværested med varme bad og diverse. Hele stedet er delt i fire etasjer(tror jeg), og ihvertfall tre av dem er åpne. Det er én Asiadel, én Europadel og en fellesdel for familier og par og sånt, for de to andre delene veksler på å være for bare kvinner og bare menn. Da vi var der var det Europadelen mannedelen. Det var masse forskjellige bad der, med ting som forskjellige urter, melk og honning, rare mineraler, velværegivende steiner og så videre. men så sykt varmt det var!! Japanerene hadde tydligvis ingen problemer med å stappe kroppene sine plopp ned i det varme vannet, men jeg måtte lide meg gjennom et par minutter med følelsen av at huden koker litt før jeg klarte å bli vant med vannet. De hadde dog en finsk del, med KALDT vann. Det var veldig deilig, og jeg ploppa utti det kalde vannet, mens her var det japaneren(som forresten heter Yuki) som led, muahaha. Jeg følte meg litt tilbake i Norge akkurat da. etterpå var det badstue. De hadde også saltskrubb, noe som var interesant, men som tydligvis min godt solbrente hud ikke syntes var like godt. Jeg kunne ikke la være å tenke på osmotisk kraft og så for meg vannet i huden min bli trukket ut gjennom cellelagene for å erstatte vanntapet på den andre siden på grunn av saltet, også var det veldig varmt, så jeg følte at jeg hadde fått nok innhudsvannsutsugning for en dag, og dusja av saltet. Huden føltes rar. Etter alt dette la jeg meg i en stol i et stort soverom, og sov.
Dagens ord: Hiyake(Solbrenthet)
Dagen etter var det litt mer bading før Yuki var så snill og tok meg med til Kansai Gaidai, der jeg fikk se universitetet for første gang. Jeg tok farvel med Yuki, og tok bussen fra Kansai Gaidai til seminarhusene, som internatene våre heter. Der ble jeg mottatt og vist til et rom som jeg skulle dele med en hyggelig amerikaner ved navn Tim(othy). Jeg pakket ut tingene mine og tenkte at dette skulle ikke bli så ille, men hva skjer noen timer senere? Joda, en dum tysker kommer og sa at han skulle ha rommet, og vi fant ut at jeg egentlig skulle ha et annet rom, så jeg måtte bære ut alle tinga mine til et annet rom og møte min nåværende og en smule snåle, amerikanske, tredveårige, mormonske romkamerat: Stephen. "Hurra~" O.o' En liten rundtur med Tim og noen andre ble gjort rundt området, som heter Katahoko, i Hirakata. Så la jeg meg, og det ble natt, og morgen, tredje dag.
(Det er åkre her også. Jeg skal gjøre et desperat forsøk på å bli med på en rishøsting)
(Jeg vil også ha en kjempestor tre-på-rad-ting)
Etter å ha vært i Seoul i omtrent ti dager, var det endelig tid for å reise til Pusan. Det hadde skjedd mye mer i Seoul enn det jeg har skrevet så langt, og jeg har det egentlig skrevet ned, men jeg orker ikke å laste det opp nå, så jaja. Kort fortalt så jeg noen av de gamle lærerene fra koreanskskolen Yena og Minha, spiste levende blekksprut og klatret i "fjellet".(Det kan hende jeg legger inn et innlegg senere for de som har lyst til å lese.)
(Jeg lagde pletter og brunost til familien. Her er Jaehoo og søstra hans)
(Piknik på en av kollene rundt Seoul. Jeg husker ikke hva den het i farta. Alle drakk selvsagt risvin og spiste kimchi+++)
(Minha og Yena, to gamle lærere(egentlig ikke mine lærere) fra koreanskskolen. Jeg er glad jeg fikk møte dem, men det var synd det var mange andre jeg ikke fikk møtt.)
Morgenen da vi skulle ta toget til Pusan trodde vi vi hadde god tid, og dro godt før toget skulle dra, men etterhvert som vi nærmet oss togstasjonen merket vi at vi begynte å få dårlig tid, og vi endte opp med å måtte løpe fra plattform til plattform med den fantastiske kofferten min som selvsagt var stappfull av bøker og sikkert veide førti kilo. Etter mye hektisk løping og svetting kom vi oss på toget tredve sekunder før det begynte å kjøre O.o
I Pusan fant vi stedet vi skulle bo, et slags motell for masse utlendinger drevet av en koreansk fyr. De hadde senger og greier, yay. De hadde også et kjøkken der, så jeg var fast bestemt på at maten den skulle lages heime og ikke ute. Den første kvelden suste vi litt rundt, før vi kjøpte litt av hvert og lagde hjemmelagd samgyeopsal(se bildet).
(Hjemmelaget samgyeopsal. Ikke helt det samme som når man får det på restaurant, men det var godt allikevel!)
Dagen etter tok vi en båttur rundt kysten ved Pusan, og vandret litt rangs Haeundae-stranda, som vi seinere kom til å komme tilbake til. Så dro vi hjem, gjorde oss klare for å dra tilbake til stranda, og var der en stund. vannet var uhorvelig salt og jeg angret veldig på at jeg ikke tok med meg svømmebrillene hjemmefra som jeg sikkert uansett hadde fjerna da jeg hadde fem kilo overvekt på Gardermoen -.-
Etter å ha spist litt på stranda og blitt godt stekt, gikk vi litt rundt i Pusan, blandt annet i en liten Kinaby, som bestod av et par gater som egentlig hadde flere amerikanske ting enn kinesiske, og jeg syntes den hadde et litt horete og løsluppent preg over seg.
Til kvelds spiste vi tynne fylte kinesiske boller(Gyouza/Jiaozi), nam nam.
Dagen etter var det tid for å reise. Vi møtte tilfeldigvis ei taiwanesisk jente som også skulle ta båten til Japan, men hu skulle ikke til Osaka, men et annet sted. Vi fulgte med henne til ferjemottagelsesbygningen. Da vi kom til bilettsalgsluka fikk jeg derimot noen problemer:
1. De snakket selvsagt ikke engelsk, lik de fleste andre ansatte i Korea.
2. Jeg hadde selvsagt ikke tatt med meg UiO-studentbeviset mitt, som jeg trengte.
3. Hvis det er noe som irriterer meg mest, så er det ansatte som ikke kan godta ting som står svart på hvitt selv om det ikke er akkurat det de vil ha.
Jeg endte altså opp med å krangle på engelsk/japansk/koreansk+oversetting fra Jaehoo for å få dem til å godta de ørten bevisene jeg hadde for at jeg gikk på Kansai Gaidai. De gav seg til slutt, og jeg fikk ta den billige turen jeg ville ha. Omtrent 500 kroner fra Korea til Japan. Jeg trodde de skulle veie bagasjen min og kreve mer penger for den sinnsyke overvekta mi, men neida, det gjorde de ikke.
Båten var morsom ihvertfall. Maten var god, det var en type underholdning i form av en tryllekunstner og ei dame som sang litt forskjellige koreanske sanger(og en japansk en).
(Her forlater jeg Korea. Ha det!!)
Jeg sov masse på båten. Det var tross alt 20 timer. Jeg kjøpte også mer sprit(risvin), og litt andre ting. Mot slutten endte jeg opp med å snakke med to gamle japanske menn og ei dame. Den ene mannen mumla så mye at det var umulig å skjønne hva han sa. Jeg tror vi snakka om fisk og Osaka og sånt, gså skulle de prøve å hjelpe meg med å finne et billig sted å bo.
Bo og omvisning viste seg overraskende nok å gå bra. Da jeg gikk på båten i Korea møtte jeg en Japansk språkvitstudent(hurra), og da vi gikk av båten sa han at han kunne vise meg litt rundt, for han skulle ikke hjem til Kobe før dagen etter(han hadde vært ett år i Australia). Så vi låste inn bagasjen vår i et skap på Namba-stasjon og dro til Nipponbashi. jeg kalrte dessverre å miste den koselige mappa mi med alle skolepapirene etc. på toppen av skapet på Namba stasjon >.< fin introduksjon til Japan, du.
Etter å ha sett litt ruundt i noen av handlegatene i Osaka, dro vi til et sted som het Spa World, et fantastisk 24-tikroppsvelværested med varme bad og diverse. Hele stedet er delt i fire etasjer(tror jeg), og ihvertfall tre av dem er åpne. Det er én Asiadel, én Europadel og en fellesdel for familier og par og sånt, for de to andre delene veksler på å være for bare kvinner og bare menn. Da vi var der var det Europadelen mannedelen. Det var masse forskjellige bad der, med ting som forskjellige urter, melk og honning, rare mineraler, velværegivende steiner og så videre. men så sykt varmt det var!! Japanerene hadde tydligvis ingen problemer med å stappe kroppene sine plopp ned i det varme vannet, men jeg måtte lide meg gjennom et par minutter med følelsen av at huden koker litt før jeg klarte å bli vant med vannet. De hadde dog en finsk del, med KALDT vann. Det var veldig deilig, og jeg ploppa utti det kalde vannet, mens her var det japaneren(som forresten heter Yuki) som led, muahaha. Jeg følte meg litt tilbake i Norge akkurat da. etterpå var det badstue. De hadde også saltskrubb, noe som var interesant, men som tydligvis min godt solbrente hud ikke syntes var like godt. Jeg kunne ikke la være å tenke på osmotisk kraft og så for meg vannet i huden min bli trukket ut gjennom cellelagene for å erstatte vanntapet på den andre siden på grunn av saltet, også var det veldig varmt, så jeg følte at jeg hadde fått nok innhudsvannsutsugning for en dag, og dusja av saltet. Huden føltes rar. Etter alt dette la jeg meg i en stol i et stort soverom, og sov.
Dagens ord: Hiyake(Solbrenthet)
Dagen etter var det litt mer bading før Yuki var så snill og tok meg med til Kansai Gaidai, der jeg fikk se universitetet for første gang. Jeg tok farvel med Yuki, og tok bussen fra Kansai Gaidai til seminarhusene, som internatene våre heter. Der ble jeg mottatt og vist til et rom som jeg skulle dele med en hyggelig amerikaner ved navn Tim(othy). Jeg pakket ut tingene mine og tenkte at dette skulle ikke bli så ille, men hva skjer noen timer senere? Joda, en dum tysker kommer og sa at han skulle ha rommet, og vi fant ut at jeg egentlig skulle ha et annet rom, så jeg måtte bære ut alle tinga mine til et annet rom og møte min nåværende og en smule snåle, amerikanske, tredveårige, mormonske romkamerat: Stephen. "Hurra~" O.o' En liten rundtur med Tim og noen andre ble gjort rundt området, som heter Katahoko, i Hirakata. Så la jeg meg, og det ble natt, og morgen, tredje dag.
(Det er åkre her også. Jeg skal gjøre et desperat forsøk på å bli med på en rishøsting)
(Jeg vil også ha en kjempestor tre-på-rad-ting)
Sunday, August 23, 2009
Biter av død sau tredd på pinne stekt på bord
I dag begynte det med kimbap(koeransk sushi) til frokost. Kimbappen er som makizushi, bare at det pleies å ha mye mer inni, som dere kan se på bildet. Risklumpene ved siden av er en slags håndklemt kimbap.
(kimbap og håndklemt kimbap)
Senere gikk Jaehoo og jeg til myeongdong for å spise lammekjøtt, som er både uvanlig og eksotisk i korea. Som Nordmann følte jeg ikke noen spesiell begeistring for et kjøtt som jeg spiser ganske ofte, om ikke like ofte som svin og okse/ku, men Jaehoo hadde aldri spist lammekjøtt før, så det var kanskje mest spennende for ham.
Det viste seg dog at det var en litt annen type tilberedning enn det vi er vant med her hjemme. Vi fikk ti lammespidd hver, og de skulle vi grille over en knøttliten ovn midt på bordet, og så duppe det i en slags blanding av alt mulig sterkt som finnes i Kina eller noe. Som utlending fikk jeg en blanding med dyppepulver som de sa ikke var sterk, men den var ikke bare ikke sterk, den hadde heller ingen smak, så jeg holdt meg til det andre pulveret.
(Jaehoo griller et spidd. Det hvitaktige pulveret til høyre er det smakløse utlendingspulveret)
(Sånn så spiddene ut)
Etter lammekjøttet tok vi en tur innom noen andre palasser og litt sånt.
(Dongdaemun, Den østlige storporten)
(Rundt palassene og sånt er det mange dyrefigurer som denne her. De er så søte at jeg måtte ha med ihvertfall ett bilde i bloggen.)
(Kongen som lagde hangeul. Jeg sa takk til ham for at jeg slipper å lære lesemåten til tusenvis av hanja bare for å lese enkle ting, selv om jeg selvsagt kommer til å måtte lære de dumme(men ikke fullt så vanskelige som japansk) lesemåtene allikevel)
Kulturelt innblikk
Jeg har funnet ut at koreanere forventer at man som utlending vil at alt skal være mildt og engelsktalende, som ikke er saken i mitt tilfelle, selv om jeg noen ganger synes maten er litt for sterk(kimchi er forresten som regel ikke så sterkt). Da vi gikk tur første dagen, var det ingen som snudde seg for å se på den rare ”gulhårede” utlendingen, med mindre han begynte å snakke koreansk, da snur alle tanter og bestemødre seg og ser rart på meg(dog på en tilsynelatende positiv måte). Jeg minner også om episodene ved lammerestauranten og den italienske restauranten. Noen ganger smiler de og ser bort hvis man snakker koreansk til dem. Skulle tru de ble flaue. I går da jeg var i en heis med noen koreanske jenter ble de helt musestille og fnisete, så sa hu ene "snørra renner" *fnis fnis*. Hvis de er redde for at utlendingen kan koreansk så kan de ihvertfall la være å dele sånne detaljer, selv om det selvsagt er veldig komisk.
Kulturelt innblikk ferdig
Så skulle jeg møte Jonghye ved Seongsu stasjon, og så skulle vi finne på noe sammen med de andre lærerene fra hennes generasjon, men det viste seg at ingen av dem kunne. Til og begynne med husket jeg bare jonghye og seulmi, men da Jonghye fortalte litt mer om de andre lærerene fant jeg ut at jeg husker dem også.
Jonghye og jeg dro derfor alene til en Talkkalbi(kyllingkalbi)-restaurant, der vi snakka, så på bilder og spiste kyllingkalbi med udonnudler. Det var litt sterkt, som mange andre ting som er dynket i sjillisaus og sjillipulver, men ikke for sterkt, så det var veldig godt~ De gav oss også morsomme forkler vi skulle ha på oss for at sausen ikke skulle sprute på klæra våre.
(Talkkalbi. Jeg er for lat til å snu bildene)
(Jonghye, litt uklart. Kanskje jeg finner et annet bilde senere)
Jonghye fortalte meg at den koreanske uttalen min hadde blitt bedre(takk og lov), men at jeg fortsatt må jobbe med stemmeleie og intonasjon(jeg snakker koreansk med høyere stemmeleie enn på norsk og engelsk) >.<. Hun insisterte også på at jeg skulle snakke med britisk engelsk, og syntes det hørtes ut som en helt annen Petter, haha. Britisken forsvant litt etter litt utover kvelden, men i bunn og grunn burde jeg bli flinkere til å holde på den aksenten jeg helst vil snakke.
Etter talkkalbien gikk vi litt rundt i gatene i Myeongdong, som var ganske tettpakka. Jonghye sa at det var en av tingene som karakteriserte myeongdong. Det, og at alle mulige generasjoner var der.
Så tok vi en taxi til Ithaeweon, der jeg var tidligere med Jaehoo, som jeg skrev hadde et dårlig natterykte. Jonghye sa hun ikke hadde sett noe fælt der før, og vi møtte heller ikke noe rart da vi var der. Vi gikk til en bar som Jonghye likte, som het Bungalow eller noe, og tok en drink der i et rom som ble kalt ”Beach room”. Der var det masse sand på gulvet, og vi satt i sånne stoler som hang fra taket. Det var ganske morsomt. Vi bestilte en drink hver. Hadde jeg husket hva den het, hadde jeg visst hva jeg ikke skal bestille neste gang jeg drar på bar, hehe.
(Jonghye på baren. Hun sitter i en av de rare stolene som henger fra taket)
Senere dro vi hjemmover. Plutselig på metroen fant Jonghye ut at jeg hadde grønne øyne, og ville plutselig ta bilder av dem. Det var litt rart, hehe. Så tok vi farvel. Jeg håper jeg får møtt henne neste år en gang også.
Subscribe to:
Posts (Atom)