Tegnsspråkseventyr

Dette innlegget dekker hovedsakelig tre ting: en klubb på skolen, Utdanningsuniversitetet i Osaka og en koselig tegnspråkskafé som heter Raku.

Siden begynnelsen av september eller noe hvis jeg ikke husker helt feil, har vi i forbindelse med et fag som heter "kropp og kommunikasjon". Der lærer vi Osakavarianten av japansk tengnspråk(nihon shuwa), og hver time har vi et par ord og vi har leker og morer oss med å prøve å sette sammen setninger og sånt. Hovedlærerene våre er kropp- og kommunikasjonslæreren vår Steven, ei tunghørt dame som heter Junko. Noen ganger har vi hatt besøk av noen andre døve også, hovedsakelig ei jente som heter Shiori.

Jeg har valgt å skrive rapport istedenfor eksamen, siden jeg ikke er noe glad i å lese til prøver og sånt, noe som betyr at jeg slynges ut i tegnspråksverdenen av læreren min, og av egen interesse.

Det første eventyret var sammen med et par andre fra tegnspråkskurset. Vi skulle se et tegnsråksskuespill på kulturfestivalen til utdanningsuniversitetet i Osaka(Osaka kyouiku daigaku) sammen med Shiori fra tegnspråkskurset og en hørende venn av henne jeg ikke husker navnet til.

(inngangen til festivalen)

(Det var et stykke å gå. Her er et oppmuntrende skilt: "litt til")

Japan har ikke veldig gode forhold for døve eller tunghørte. Det er veldig lite teksting på fjernsynet, og mange offentlige beskjeder blir kun gitt muntlig. Det finnes sikkert værre steder i verden, men det finnes også bedre. Å tilbringe en halv dag med tegnspråk, og med å være blant døve, er en spesiell opplevelse til å begynne med.

(Shiori til venstre, og en hørende fyr som kan tegnspråk som også var der på festivalen)

Da vi kom fram til festivalen, møtte vi noen andre døve, og vi fant ut at vi kom for seint til skuespillet, men vi fikk lov til å se det som opptak, så vi så det fra en liten prosjektor uten farger. Det ble litt langtrukkent etter hvert uheldigvis.

(En plakat med omtrent halvparten av det japanske tegnspråksalfabetet(de har én for hver hiragana))

Alt i alt var dagen veldig morsom, og vi lærte alle mye nytt tegnspråk.

Den andre tingen opplevde jeg i dag. Jeg avtalte forrige uke med Shiori å møtes på en døvekafe som læreren min hadde fortalt meg om. Vi møttes på Tanimachi stasjon, før vi gikk til kafeen Raku. Der var det mange døve, ihvertfall så det sånn ut, og bortsett fra litt snakking fra de som jobbet på kjøkkenet var det kun tegnspråk. Det var veldig morsomt å se noen flere som snakket tegnspråk. De fleste var eldre enn Shiori, som bare er noenogtjue. Jeg snakket litt med noen av de eldre, men det er litt vanskelig. Hvis en person er fra en annen del av landet, er noen tegn litt annerledes, Menn og kvinner bruker noen ganger forskjellige tegn, eldre mennesker bruker litt andre tegn, og mange tegner veldig fort. Når alt det kommer sammen er det nesten umulig å forstå.

En trist ting er at hvis jeg møter noen norske døve, så kommer de ikke til å skjønne tegnspråket mitt >.<

Hurra og litt av hvert

Etter å ha ventet tre måneder på at lånekassa skulle få rævva i gir og gi meg skolepengene, får jeg antageligvis endelig mine sårt etterlengtede 27 000 NOK, som betyr at jeg kan kose meg littegrann de siste to månedene i Japan. Hurra!!

Jeg slenger med noen generelle bilder fra rundtomkring.

Dette bildet viser songpyeon, koreanske riskaker. På den koreanske høsttakkefesten Chuseok ville jeg lage dem, sånn som jeg har prøvd de tidligere åra også(uten å ha lyktes én eneste gang). Jeg kjøpte rismel til å lage riskaker av, burotpulver(hurra), kastanjer og gresskar. De grønne kakene er altså farget med burot, mens de gule er farget med gresskar. Helt naturlige farger. Inni dem putta vi kokt, most kastanje eller en blanding av sesamfrø og sirup. Jeg hadde ikke noen furunåler å dampe dem på men, det gikk greit, og de ble mer vellykket enn jeg noen gang har fått til før!














(Nam nam)

For en stund siden fikk jeg en pakke med masse godteri og litt mel og litt av hvert(takk mamma), og så fort jeg fikk den ville jeg se om jeg kunne bake brød. Vi har ikke noe ovn her, men vi har en liten ovnlignende brødristemaskin med to innstillinger: oppvarming(500 watt), og risting(1000 watt). Jeg bakte brød, eller rettere sagt litt fyldige rundtstykker, og satte dem i "ovnen" og håpet på detbeste, etter noen minutters spent venting så jeg at de hadde blitt litt brune, så jeg åpnet, snudde litt på dem, venta igjen, og tada! Grove rundstykker. Jeg spiste dem med brunost som også kom hjemmenifra.














(rundstykker!)

Her er noen bilder fra universitetet vårt, Kansai Gaikokugo Daigaku (Kansai fremmedspråksuniversitet), Nakamiya-kampus. Det er omtrent 10 000 folk her, de fleste er japanere(vi er omtrent 440 japanere, deriblant er halvparten fra de Forente Stater). Vi er fem fra Norge, elleve fra Sverige, men ingen dansker. Alle timene til utvekslingsstudentene foregår i bygningen for internasjonale studier, men jeg har japansk lingvistikk i "bygning 2".















(Sykkelparkeringsplassen! Selv om kvelden etter at det har blitt mørkt er det stappfult av sykler der)














(Bygningen for internasjonale studier)














(Sånn jeg har forstått det er dette hovedbygningen. Økonomiting og sånt ordnes her)














(Foran kantina)














(Inni kantina)

Kantina her er virkelig noe annet enn frederikke hjemme. De har en litt mer bestemt meny med små variasjoner, så kanskje ikke så mye forskjellig som frederikke på en måte, men maten smaker mye bedre, og man får større porsjoner. De har også masse billige kaker, og man kan kjøpe softis, nam nam.

Til slutt har jeg et bilde av internatet mitt der jeg bor, og et bilde fra Hirakata by, som er nærmeste bylignende sentrum.














("Seminarhus 3" sett fra siden)















(Den siden av Hirakata by som er nærmest oss. For å komme til "sentrum" må vi krysse en liten kunstig elv som dere ser såvidt)

Keramikk

Dette innlegget er dedikert til keramikktimene

På Kansai Gaidai kan vi ta kunsttimer. Man kan velge mellom maling(Sumi-e) eller keramikk(tougei). Jeg valgte keramikk, fordi jeg tenkte at det ville være vanskeligere å lære seg eller i det hele tatt få mulighet til å ta keramikk seinere, mens maling og pensler og til og med folk som kan lære bort maling er mye enklere å få tak i.














(Vi har på oss kjempefine klær, sånn at vi ikke skal bli skitne. Jeg føler kunstnerinspirasjonen sige inn med en gang jeg tar dem på )


De første timene lærte vi hvordan vi skulle kna leira, og jeg trodde jeg aldri skulle klare å få det til. Den skal snurre og se ut som en blomst eller noe, og et gjorde den ihvertfall ikke når jeg prøvde, for å si det sånn.
















Etter hvert har vi lært mer og mer: lage enkle ting ved å kutte flate lag av leira, lage bare med henda, lage kopper, vaser, tallerkener osv. på hjulet, og så å glasere og male det vi ikke ødelegger underveis, før det brennes, og vi får de ferdige tingene våre. Resultatet varierer veldig. Leira må være sentrert hele tida, og går det litt feil så ender det ofte med at vi må kaste(resirkulere) leiretinga igjen.
















()

Når leira er halvbrent kan vi male på mønstre eller forskjellige ting. Vi kan også ha på maling før vi brenner.














(Maling og sånt)















(Glasur som vi putter på leira. De fleste er hvite, røde eller svarte før vi tar dem på, men det blir mange forskjellige farger etter de er ferdigbrente)

Keramikk er åtte timer i uka er ganske mye, men samtidig har vi ikke lekser eller noe vi trenger å forberede, så det er ganske avslappende.


(En liten vase)

Nagao

I går bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg dra til Nagoya, et sted med en stasjon, en lite stykke fra Hirakata. Jeg skulle sykle forbi en stor park som heter Yamadaike-kouen, også følge veien videre.

Så tidligere i dag skrev jeg ut et kart fra dataen, lagde makizushi til formiddagsmat og tok med ei flaske med vann, men så fort jeg hadde kommet til parken fant jeg ut at jeg ikke gadd å se på kartet, og begynte å ta tilfeldige veier. Målet mitt var å komme så høyt opp, og så langt inn i skogen som mulig.

Det er egentlig ikke så mye å fortelle, bortsett fra at jeg syklet og syklet, og til slutt kom jeg faktisk fram til et område rundt Nagao. Jeg fant også en annen del av Kansai Gaidai, og et shintotempel, og masse fin utsikt og mange fine jorder.

På veien tilbake kjøpte jeg noen små kakiplummer av ei gammel dame som sa jeg måtte skrelle dem og henge dem opp til tørk i omtrent ti dager. De kosta bare hundre yen, så om det ikke går helt bra så får det så være. Så dro jeg innom to andre butikker jeg ikke hadde vært på før, og fikk kjøpt meg blåbærsyltetøy og noe hel hvete, og former til å lage morsomme figurer av omeletter og gulrøtter og sånt.

Sånn generelt, så har jeg blitt avhengig av Farmville, så hvis du spiller det blir jeg glad om vi blir naboer :D Været er fortsatt varmt, og leksene går så som så.