Jeg vil gi deg en utfordring

Den første uka var ganske grei egentlig. Den så sånn ut:

mandag: Bli kjent med språklabben
Kjedelige greier. Jeg ville bare bli ferdig.

Tirsdag: Nivåplasseringsprøve
Denne var litt skummel. Lytteprøva gikk skikkelig dårlig, for det gikk så fort, og man fikk bare høre ting en gang, og så var det så lett å glemme den ene svarmuligheten før den andre kom, så blah...>.<













(Endeleg hev me fjernsime)

Onsdag: Generelt møte og sikkerhetsmøte
Det første møtet var et generelt møte om forskjellige rare tig som kan skje og om hva vi bør gjøre og ikke. Etter det var det et møte om sikkerhet og STD, som hverken jeg eller Karoline ante hva stod for, så vi gikk til møtet. Jeg trodde de kom til å snakke masse om svineinfluensa og sånt, men neida! STD er den engelske fortkortelsen for "seksuelt overførbare sykdommer", så fikk lære at hele Kansai Gaidai var et sexnettverk og så spilte de kondomsangen. Det var litt rart.

Etterpå kjøpte jeg og Karoline sykler, og så sykla jeg til Hirakata sentrum og møtte Maiko som var på utveksling til Norge. Hun bor bare ti minutter unna Hirakata, og forhåpentligvis kan jeg møte henne mange ganger. Maiko skal skrive fagoppgave om en fiskemetode i Kyoto der man bruker fugler til å fiske. Fuglene svelger fiskene, og så klemmer fiskerene magene deres så de kaster opp fisken igjen. Hadde jeg husket hva det het så hadde det vært ukas ord, haha.














(Maiko og meg)

Torsdag: Åpningsseremoni
På torsdag var den ordentlige åpningsseremonien. Vi kledde oss litt fint og ante fred og ingen fare, men i skoleskuffen min lå det en lapp, der det stod noe sånt som:

"Møt Professor XX for intervju snarest"

Som betyr at de mener man kanskje kan kvalifisere seg for de høyere nivåene. Kontoret sa jeg skulle ta intervjuet etter seremonien, og det gjorde jeg. Jeg møtte professoren, som var veldig hyggelig. Vi kom fram til at hadde jeg skullet være i Japan ett år, ville han putta meg i nivå 5, men siden det bare var ett semester, så ville han "gi meg en utfordring". Sånn havna jeg i nivå 6 på både skriftlig og muntlig, som er det nest høyeste nivået(7 er høyest) >.<

Fredag: Kyoto
På fredag dro vi til Kyoto. Jeg og Karoline ble satt sammen med to tilfeldige Japanere, som viste seg å være veldig hyggelige: Yuki og Shiori. De ville ha oss med i sangklubben deres. Jeg sa bestemt nei, men jeg lurer på om de klarte å få med Karoline på et åpningsmøte eller noe noen dager senere. I Kyoto så vi noen forskjellige templer og sånt, det var gøy. Så spiste vi en dessert med forskjellige riskaker, bønner og kastanjer og litt forskjellig. Nam nam.














(En torii-port i et av tempelstedene)














(En tunell formet av masse papirlapper som er klistret over hverandre. Man skriver ønsker på lappene og klistrer dem på)














(Karoline og meg foran inngangen til et lite tempel)

Om kvelden dro jeg ut til parken som er like ved siden av her for å drikke litt sammen med andre folk. Fem minutter før portene stengte til seminarhusene hørte jeg koreansk! Plutselig var det masse koreanere der, men jeg rakk bare si hei før alle måtte løpe O.o

Ukas ord: 地獄 jigoku. (Helvete)

Skandinavia gjenforent

Dagen etter at jeg kom fram til seminarhusene var litt ensom i begynnelsen. Vi bor seks stykker i enheten vår her, og jeg kjente ikke folk så godt ennå. Jeg visste ikke hvordan det var med Eirik eller Neth, og jeg ventet sårt på at Karoline skulle komme fram dagen etter. Overraskende nok bor det en svenske som heter Simon i samme enhet. Den første uka spiste han havregrøt til frokost hver dag. Han har også knekkebrød. Veldig trivelig kar, og vi snakker mye sammen og diskuterer kulturforskjeller og -likheter mellom dette rare landet i øst og den skandinaviske halvøy. Fra tid til annen kommer de forente statene også med i bildet.

Det er fem nordmenn og elleve svensker på Kansai Gaidai. Den femte nordmannen(eg. kvinna) er Vibeke, en av sempaiene våre på UiO, yohoo.

Da Karoline kom ble jeg veldig glad. Det er rart hvordan man kan bo alene i en leilighet i Oslo uten å føle seg borte fra familie eller noe som helst, men så fort man er et par hundre kilometer unna eller noe, så føler man for å snakke norsk så fort som mulig. Jeg har det ihvertfall litt sånn.

De første dagene ble vi også litt kjent med de koselige RA-ene våre, som er tre japanere som har frivillig latt seg bo sammen med oss og samtidig hjelpe Okaasan(mor) og Otousan(far), som eier stedet, med å passe på at vi ikke har ulovlig besøk eller sånne ting. De er Yurie, ei kjempekoselig jente som kan noen norske setninger og som liker mat. Hiroshi, en hyggelig og hjelpsom fyr som jeg i går fant ut også lærer seg koreansk, og Akane, som jeg har laget mat med men som jeg ikke kjenner så godt, også veldig hyggelig.














(Nabolaget vårt)


Det finnes også noen andre japanere her som er romkamerater med noen av utvekslingsstudenten. Karoline er så heldig å ha fått både besøksfamilie og en japansk romkamerat. Jeg misunner henne.

Dagen Karoline kom var også dagen da skoleforberedelsene begynte. Vi var på språklabben. Blah, jeg liker den ikke.

Dagens ord: スカンディナヴィア半島. Sukandinavia-hantou(Den Skandinaviske halvøy).

Et siste tilbakeblikk på Korea

Jeg vet at jeg har vært forferdelig treg til å oppdatere bloggen i det siste, men i dag er det ferie så jeg tengte jeg skulle prøve å oppdatere litt. Jeg kommer ikke til å stappe alt i én blogg, så dette innlegget blir om de siste dagene i Korea og reisen til Japan og de første dagene.

Etter å ha vært i Seoul i omtrent ti dager, var det endelig tid for å reise til Pusan. Det hadde skjedd mye mer i Seoul enn det jeg har skrevet så langt, og jeg har det egentlig skrevet ned, men jeg orker ikke å laste det opp nå, så jaja. Kort fortalt så jeg noen av de gamle lærerene fra koreanskskolen Yena og Minha, spiste levende blekksprut og klatret i "fjellet".(Det kan hende jeg legger inn et innlegg senere for de som har lyst til å lese.)















(Jeg lagde pletter og brunost til familien. Her er Jaehoo og søstra hans)















(Piknik på en av kollene rundt Seoul. Jeg husker ikke hva den het i farta. Alle drakk selvsagt risvin og spiste kimchi+++)















(Minha og Yena, to gamle lærere(egentlig ikke mine lærere) fra koreanskskolen. Jeg er glad jeg fikk møte dem, men det var synd det var mange andre jeg ikke fikk møtt.)

Morgenen da vi skulle ta toget til Pusan trodde vi vi hadde god tid, og dro godt før toget skulle dra, men etterhvert som vi nærmet oss togstasjonen merket vi at vi begynte å få dårlig tid, og vi endte opp med å måtte løpe fra plattform til plattform med den fantastiske kofferten min som selvsagt var stappfull av bøker og sikkert veide førti kilo. Etter mye hektisk løping og svetting kom vi oss på toget tredve sekunder før det begynte å kjøre O.o

I Pusan fant vi stedet vi skulle bo, et slags motell for masse utlendinger drevet av en koreansk fyr. De hadde senger og greier, yay. De hadde også et kjøkken der, så jeg var fast bestemt på at maten den skulle lages heime og ikke ute. Den første kvelden suste vi litt rundt, før vi kjøpte litt av hvert og lagde hjemmelagd samgyeopsal(se bildet).














(Hjemmelaget samgyeopsal. Ikke helt det samme som når man får det på restaurant, men det var godt allikevel!)

Dagen etter tok vi en båttur rundt kysten ved Pusan, og vandret litt rangs Haeundae-stranda, som vi seinere kom til å komme tilbake til. Så dro vi hjem, gjorde oss klare for å dra tilbake til stranda, og var der en stund. vannet var uhorvelig salt og jeg angret veldig på at jeg ikke tok med meg svømmebrillene hjemmefra som jeg sikkert uansett hadde fjerna da jeg hadde fem kilo overvekt på Gardermoen -.-

Etter å ha spist litt på stranda og blitt godt stekt, gikk vi litt rundt i Pusan, blandt annet i en liten Kinaby, som bestod av et par gater som egentlig hadde flere amerikanske ting enn kinesiske, og jeg syntes den hadde et litt horete og løsluppent preg over seg.

Til kvelds spiste vi tynne fylte kinesiske boller(Gyouza/Jiaozi), nam nam.

Dagen etter var det tid for å reise. Vi møtte tilfeldigvis ei taiwanesisk jente som også skulle ta båten til Japan, men hu skulle ikke til Osaka, men et annet sted. Vi fulgte med henne til ferjemottagelsesbygningen. Da vi kom til bilettsalgsluka fikk jeg derimot noen problemer:
1. De snakket selvsagt ikke engelsk, lik de fleste andre ansatte i Korea.
2. Jeg hadde selvsagt ikke tatt med meg UiO-studentbeviset mitt, som jeg trengte.
3. Hvis det er noe som irriterer meg mest, så er det ansatte som ikke kan godta ting som står svart på hvitt selv om det ikke er akkurat det de vil ha.
Jeg endte altså opp med å krangle på engelsk/japansk/koreansk+oversetting fra Jaehoo for å få dem til å godta de ørten bevisene jeg hadde for at jeg gikk på Kansai Gaidai. De gav seg til slutt, og jeg fikk ta den billige turen jeg ville ha. Omtrent 500 kroner fra Korea til Japan. Jeg trodde de skulle veie bagasjen min og kreve mer penger for den sinnsyke overvekta mi, men neida, det gjorde de ikke.

Båten var morsom ihvertfall. Maten var god, det var en type underholdning i form av en tryllekunstner og ei dame som sang litt forskjellige koreanske sanger(og en japansk en).














(Her forlater jeg Korea. Ha det!!)

Jeg sov masse på båten. Det var tross alt 20 timer. Jeg kjøpte også mer sprit(risvin), og litt andre ting. Mot slutten endte jeg opp med å snakke med to gamle japanske menn og ei dame. Den ene mannen mumla så mye at det var umulig å skjønne hva han sa. Jeg tror vi snakka om fisk og Osaka og sånt, gså skulle de prøve å hjelpe meg med å finne et billig sted å bo.

Bo og omvisning viste seg overraskende nok å gå bra. Da jeg gikk på båten i Korea møtte jeg en Japansk språkvitstudent(hurra), og da vi gikk av båten sa han at han kunne vise meg litt rundt, for han skulle ikke hjem til Kobe før dagen etter(han hadde vært ett år i Australia). Så vi låste inn bagasjen vår i et skap på Namba-stasjon og dro til Nipponbashi. jeg kalrte dessverre å miste den koselige mappa mi med alle skolepapirene etc. på toppen av skapet på Namba stasjon >.< fin introduksjon til Japan, du.

Etter å ha sett litt ruundt i noen av handlegatene i Osaka, dro vi til et sted som het Spa World, et fantastisk 24-tikroppsvelværested med varme bad og diverse. Hele stedet er delt i fire etasjer(tror jeg), og ihvertfall tre av dem er åpne. Det er én Asiadel, én Europadel og en fellesdel for familier og par og sånt, for de to andre delene veksler på å være for bare kvinner og bare menn. Da vi var der var det Europadelen mannedelen. Det var masse forskjellige bad der, med ting som forskjellige urter, melk og honning, rare mineraler, velværegivende steiner og så videre. men så sykt varmt det var!! Japanerene hadde tydligvis ingen problemer med å stappe kroppene sine plopp ned i det varme vannet, men jeg måtte lide meg gjennom et par minutter med følelsen av at huden koker litt før jeg klarte å bli vant med vannet. De hadde dog en finsk del, med KALDT vann. Det var veldig deilig, og jeg ploppa utti det kalde vannet, mens her var det japaneren(som forresten heter Yuki) som led, muahaha. Jeg følte meg litt tilbake i Norge akkurat da. etterpå var det badstue. De hadde også saltskrubb, noe som var interesant, men som tydligvis min godt solbrente hud ikke syntes var like godt. Jeg kunne ikke la være å tenke på osmotisk kraft og så for meg vannet i huden min bli trukket ut gjennom cellelagene for å erstatte vanntapet på den andre siden på grunn av saltet, også var det veldig varmt, så jeg følte at jeg hadde fått nok innhudsvannsutsugning for en dag, og dusja av saltet. Huden føltes rar. Etter alt dette la jeg meg i en stol i et stort soverom, og sov.

Dagens ord: Hiyake(Solbrenthet)

Dagen etter var det litt mer bading før Yuki var så snill og tok meg med til Kansai Gaidai, der jeg fikk se universitetet for første gang. Jeg tok farvel med Yuki, og tok bussen fra Kansai Gaidai til seminarhusene, som internatene våre heter. Der ble jeg mottatt og vist til et rom som jeg skulle dele med en hyggelig amerikaner ved navn Tim(othy). Jeg pakket ut tingene mine og tenkte at dette skulle ikke bli så ille, men hva skjer noen timer senere? Joda, en dum tysker kommer og sa at han skulle ha rommet, og vi fant ut at jeg egentlig skulle ha et annet rom, så jeg måtte bære ut alle tinga mine til et annet rom og møte min nåværende og en smule snåle, amerikanske, tredveårige, mormonske romkamerat: Stephen. "Hurra~" O.o' En liten rundtur med Tim og noen andre ble gjort rundt området, som heter Katahoko, i Hirakata. Så la jeg meg, og det ble natt, og morgen, tredje dag.













(Det er åkre her også. Jeg skal gjøre et desperat forsøk på å bli med på en rishøsting)














(Jeg vil også ha en kjempestor tre-på-rad-ting)