Et siste tilbakeblikk på Korea

Jeg vet at jeg har vært forferdelig treg til å oppdatere bloggen i det siste, men i dag er det ferie så jeg tengte jeg skulle prøve å oppdatere litt. Jeg kommer ikke til å stappe alt i én blogg, så dette innlegget blir om de siste dagene i Korea og reisen til Japan og de første dagene.

Etter å ha vært i Seoul i omtrent ti dager, var det endelig tid for å reise til Pusan. Det hadde skjedd mye mer i Seoul enn det jeg har skrevet så langt, og jeg har det egentlig skrevet ned, men jeg orker ikke å laste det opp nå, så jaja. Kort fortalt så jeg noen av de gamle lærerene fra koreanskskolen Yena og Minha, spiste levende blekksprut og klatret i "fjellet".(Det kan hende jeg legger inn et innlegg senere for de som har lyst til å lese.)















(Jeg lagde pletter og brunost til familien. Her er Jaehoo og søstra hans)















(Piknik på en av kollene rundt Seoul. Jeg husker ikke hva den het i farta. Alle drakk selvsagt risvin og spiste kimchi+++)















(Minha og Yena, to gamle lærere(egentlig ikke mine lærere) fra koreanskskolen. Jeg er glad jeg fikk møte dem, men det var synd det var mange andre jeg ikke fikk møtt.)

Morgenen da vi skulle ta toget til Pusan trodde vi vi hadde god tid, og dro godt før toget skulle dra, men etterhvert som vi nærmet oss togstasjonen merket vi at vi begynte å få dårlig tid, og vi endte opp med å måtte løpe fra plattform til plattform med den fantastiske kofferten min som selvsagt var stappfull av bøker og sikkert veide førti kilo. Etter mye hektisk løping og svetting kom vi oss på toget tredve sekunder før det begynte å kjøre O.o

I Pusan fant vi stedet vi skulle bo, et slags motell for masse utlendinger drevet av en koreansk fyr. De hadde senger og greier, yay. De hadde også et kjøkken der, så jeg var fast bestemt på at maten den skulle lages heime og ikke ute. Den første kvelden suste vi litt rundt, før vi kjøpte litt av hvert og lagde hjemmelagd samgyeopsal(se bildet).














(Hjemmelaget samgyeopsal. Ikke helt det samme som når man får det på restaurant, men det var godt allikevel!)

Dagen etter tok vi en båttur rundt kysten ved Pusan, og vandret litt rangs Haeundae-stranda, som vi seinere kom til å komme tilbake til. Så dro vi hjem, gjorde oss klare for å dra tilbake til stranda, og var der en stund. vannet var uhorvelig salt og jeg angret veldig på at jeg ikke tok med meg svømmebrillene hjemmefra som jeg sikkert uansett hadde fjerna da jeg hadde fem kilo overvekt på Gardermoen -.-

Etter å ha spist litt på stranda og blitt godt stekt, gikk vi litt rundt i Pusan, blandt annet i en liten Kinaby, som bestod av et par gater som egentlig hadde flere amerikanske ting enn kinesiske, og jeg syntes den hadde et litt horete og løsluppent preg over seg.

Til kvelds spiste vi tynne fylte kinesiske boller(Gyouza/Jiaozi), nam nam.

Dagen etter var det tid for å reise. Vi møtte tilfeldigvis ei taiwanesisk jente som også skulle ta båten til Japan, men hu skulle ikke til Osaka, men et annet sted. Vi fulgte med henne til ferjemottagelsesbygningen. Da vi kom til bilettsalgsluka fikk jeg derimot noen problemer:
1. De snakket selvsagt ikke engelsk, lik de fleste andre ansatte i Korea.
2. Jeg hadde selvsagt ikke tatt med meg UiO-studentbeviset mitt, som jeg trengte.
3. Hvis det er noe som irriterer meg mest, så er det ansatte som ikke kan godta ting som står svart på hvitt selv om det ikke er akkurat det de vil ha.
Jeg endte altså opp med å krangle på engelsk/japansk/koreansk+oversetting fra Jaehoo for å få dem til å godta de ørten bevisene jeg hadde for at jeg gikk på Kansai Gaidai. De gav seg til slutt, og jeg fikk ta den billige turen jeg ville ha. Omtrent 500 kroner fra Korea til Japan. Jeg trodde de skulle veie bagasjen min og kreve mer penger for den sinnsyke overvekta mi, men neida, det gjorde de ikke.

Båten var morsom ihvertfall. Maten var god, det var en type underholdning i form av en tryllekunstner og ei dame som sang litt forskjellige koreanske sanger(og en japansk en).














(Her forlater jeg Korea. Ha det!!)

Jeg sov masse på båten. Det var tross alt 20 timer. Jeg kjøpte også mer sprit(risvin), og litt andre ting. Mot slutten endte jeg opp med å snakke med to gamle japanske menn og ei dame. Den ene mannen mumla så mye at det var umulig å skjønne hva han sa. Jeg tror vi snakka om fisk og Osaka og sånt, gså skulle de prøve å hjelpe meg med å finne et billig sted å bo.

Bo og omvisning viste seg overraskende nok å gå bra. Da jeg gikk på båten i Korea møtte jeg en Japansk språkvitstudent(hurra), og da vi gikk av båten sa han at han kunne vise meg litt rundt, for han skulle ikke hjem til Kobe før dagen etter(han hadde vært ett år i Australia). Så vi låste inn bagasjen vår i et skap på Namba-stasjon og dro til Nipponbashi. jeg kalrte dessverre å miste den koselige mappa mi med alle skolepapirene etc. på toppen av skapet på Namba stasjon >.< fin introduksjon til Japan, du.

Etter å ha sett litt ruundt i noen av handlegatene i Osaka, dro vi til et sted som het Spa World, et fantastisk 24-tikroppsvelværested med varme bad og diverse. Hele stedet er delt i fire etasjer(tror jeg), og ihvertfall tre av dem er åpne. Det er én Asiadel, én Europadel og en fellesdel for familier og par og sånt, for de to andre delene veksler på å være for bare kvinner og bare menn. Da vi var der var det Europadelen mannedelen. Det var masse forskjellige bad der, med ting som forskjellige urter, melk og honning, rare mineraler, velværegivende steiner og så videre. men så sykt varmt det var!! Japanerene hadde tydligvis ingen problemer med å stappe kroppene sine plopp ned i det varme vannet, men jeg måtte lide meg gjennom et par minutter med følelsen av at huden koker litt før jeg klarte å bli vant med vannet. De hadde dog en finsk del, med KALDT vann. Det var veldig deilig, og jeg ploppa utti det kalde vannet, mens her var det japaneren(som forresten heter Yuki) som led, muahaha. Jeg følte meg litt tilbake i Norge akkurat da. etterpå var det badstue. De hadde også saltskrubb, noe som var interesant, men som tydligvis min godt solbrente hud ikke syntes var like godt. Jeg kunne ikke la være å tenke på osmotisk kraft og så for meg vannet i huden min bli trukket ut gjennom cellelagene for å erstatte vanntapet på den andre siden på grunn av saltet, også var det veldig varmt, så jeg følte at jeg hadde fått nok innhudsvannsutsugning for en dag, og dusja av saltet. Huden føltes rar. Etter alt dette la jeg meg i en stol i et stort soverom, og sov.

Dagens ord: Hiyake(Solbrenthet)

Dagen etter var det litt mer bading før Yuki var så snill og tok meg med til Kansai Gaidai, der jeg fikk se universitetet for første gang. Jeg tok farvel med Yuki, og tok bussen fra Kansai Gaidai til seminarhusene, som internatene våre heter. Der ble jeg mottatt og vist til et rom som jeg skulle dele med en hyggelig amerikaner ved navn Tim(othy). Jeg pakket ut tingene mine og tenkte at dette skulle ikke bli så ille, men hva skjer noen timer senere? Joda, en dum tysker kommer og sa at han skulle ha rommet, og vi fant ut at jeg egentlig skulle ha et annet rom, så jeg måtte bære ut alle tinga mine til et annet rom og møte min nåværende og en smule snåle, amerikanske, tredveårige, mormonske romkamerat: Stephen. "Hurra~" O.o' En liten rundtur med Tim og noen andre ble gjort rundt området, som heter Katahoko, i Hirakata. Så la jeg meg, og det ble natt, og morgen, tredje dag.













(Det er åkre her også. Jeg skal gjøre et desperat forsøk på å bli med på en rishøsting)














(Jeg vil også ha en kjempestor tre-på-rad-ting)