Tegnsspråkseventyr

Dette innlegget dekker hovedsakelig tre ting: en klubb på skolen, Utdanningsuniversitetet i Osaka og en koselig tegnspråkskafé som heter Raku.

Siden begynnelsen av september eller noe hvis jeg ikke husker helt feil, har vi i forbindelse med et fag som heter "kropp og kommunikasjon". Der lærer vi Osakavarianten av japansk tengnspråk(nihon shuwa), og hver time har vi et par ord og vi har leker og morer oss med å prøve å sette sammen setninger og sånt. Hovedlærerene våre er kropp- og kommunikasjonslæreren vår Steven, ei tunghørt dame som heter Junko. Noen ganger har vi hatt besøk av noen andre døve også, hovedsakelig ei jente som heter Shiori.

Jeg har valgt å skrive rapport istedenfor eksamen, siden jeg ikke er noe glad i å lese til prøver og sånt, noe som betyr at jeg slynges ut i tegnspråksverdenen av læreren min, og av egen interesse.

Det første eventyret var sammen med et par andre fra tegnspråkskurset. Vi skulle se et tegnsråksskuespill på kulturfestivalen til utdanningsuniversitetet i Osaka(Osaka kyouiku daigaku) sammen med Shiori fra tegnspråkskurset og en hørende venn av henne jeg ikke husker navnet til.

(inngangen til festivalen)

(Det var et stykke å gå. Her er et oppmuntrende skilt: "litt til")

Japan har ikke veldig gode forhold for døve eller tunghørte. Det er veldig lite teksting på fjernsynet, og mange offentlige beskjeder blir kun gitt muntlig. Det finnes sikkert værre steder i verden, men det finnes også bedre. Å tilbringe en halv dag med tegnspråk, og med å være blant døve, er en spesiell opplevelse til å begynne med.

(Shiori til venstre, og en hørende fyr som kan tegnspråk som også var der på festivalen)

Da vi kom fram til festivalen, møtte vi noen andre døve, og vi fant ut at vi kom for seint til skuespillet, men vi fikk lov til å se det som opptak, så vi så det fra en liten prosjektor uten farger. Det ble litt langtrukkent etter hvert uheldigvis.

(En plakat med omtrent halvparten av det japanske tegnspråksalfabetet(de har én for hver hiragana))

Alt i alt var dagen veldig morsom, og vi lærte alle mye nytt tegnspråk.

Den andre tingen opplevde jeg i dag. Jeg avtalte forrige uke med Shiori å møtes på en døvekafe som læreren min hadde fortalt meg om. Vi møttes på Tanimachi stasjon, før vi gikk til kafeen Raku. Der var det mange døve, ihvertfall så det sånn ut, og bortsett fra litt snakking fra de som jobbet på kjøkkenet var det kun tegnspråk. Det var veldig morsomt å se noen flere som snakket tegnspråk. De fleste var eldre enn Shiori, som bare er noenogtjue. Jeg snakket litt med noen av de eldre, men det er litt vanskelig. Hvis en person er fra en annen del av landet, er noen tegn litt annerledes, Menn og kvinner bruker noen ganger forskjellige tegn, eldre mennesker bruker litt andre tegn, og mange tegner veldig fort. Når alt det kommer sammen er det nesten umulig å forstå.

En trist ting er at hvis jeg møter noen norske døve, så kommer de ikke til å skjønne tegnspråket mitt >.<