Hjemme hos Maiko++

På søndag dro jeg til Kourien for å besøke Maiko og familien hennes. Jeg spurte Maiko om jeg kunne sykle til Kourien, for hun hadde sagt at det ikke var så langt unna Hirakata, så jeg gikk på google-kartet, og tenkte "det er jo ikke så langt unna elva, jeg bare følger den og tar til høyre". Min fantastisk velutviklede stedssans brakte meg etter mye styr nedover elvebredden, etter å ha svinget innom hirakata sentrum. Så syklet jeg nedover, nedover, nedover, til jeg følte for å svinge inn. På den tiden begynte klokka å bli halv to, som egentlig var da jeg skulle møte Maiko, og jeg ble frustrert og følte meg som om jeg hadde gått meg bort. Etter å ha snakket med en gammel mann fant jeg endelig fram heldigvis.

Maiko og familien hennes(mor, far, søster, og hunden Hime(prinsesse)), bor i en blokkleilighet et lite stykke unna Kourien sentrum. De sier den er liten, men jeg syntes den var ganske stor. Bare mora og søstra til Maiko var hjemme da jeg kom på besøk, og jeg fikk karri, og så begynte vi å lage takoyaki.

(Mora og søstera til Maiko)

(Maiko og søstera som gjør klar takoyakistekemaskinen)

(Takoyakifyllet)

Etter takoyakien snakket vi litt om ditt og datt, og jeg nevnte at jeg hadde lyst på en kakigoorimaskin, og da spurte de om jeg ville spise kakigoori, noe jeg ville. Så de tok fram en kakigoorimaskin og jeg fikk skrape is og putte på melonsirup, kondensert melk og søte, røde bønner. Sugoi~

(Kakigoooooooori)

Etter maten gikk Maiko, moren hennes, Hime og jeg til en bambusskog, og litt rundt i nabolaget. Det er mange blomster som lukter godt rundt omkring over alt, og de lærte meg noen av navnene på dem, men jeg har glemt hva de heter nå -.-

(Bambusskogen~)

Så plukket vi en rar frukt fra gjennom et gjerde. Den heter karin, og er visstnok ikke spiselig, men kan brukes som luftfrisker, og som alkoholsmaksgiver.

(De har en liten dam i nabolaget)

Etter turen gikk vi tilbake og spiste sjokolade- og karamellis. Nam. Så måtte jeg fare, for det hadde blitt litt litt seint og samvittigheten min sa til meg at jeg burde gjøre lekser. Så Maiko var snill og fulgte meg helt til Hirakata, og på den måten viste hun meg at det finnes en fullstendig rett og kjempeenkel vei fra Hirakata til Kourien.


I dag, som er tirsdag, klarte jeg det utroligeste. I keramikktimen skulle jeg lage noe på hjulet, og høre på musikk på ipådden, som som regel pleier å gå helt fint, men neida, denne gangen skulle selvsagt høretelefonene vikle seg inn i den snurrende leira, så hele greia ente opp i en leirete snurreklump. Heldigvis overlevde de greit nok(lyden er litt rar), og ipådden merka ikke så mye av det egentlig.

Ukas ord: Karin(かりん、花梨)-pseudocydonia. "Asiatisk kvede".